Hardanger er kanskje mest kjent for fruktblomstring langs blanke, blågrønne fjorder under snøhvite fjell. Men når denne snøen smelter, dundrer smeltevannet ned fra fjellet i ei fosserekke få andre distrikter kan oppvise maken til.
Husedalen
I pinsen, som var i begynnelsen av juni, tok vi turen til den fantastiske Husedalen ved Kinsarvik. Det gamle fergeknutepunktet hører til Ullensvang kommune i Hordaland. Den 7 km lange Husedalen strekker seg fra Kinsarvik nede ved fjorden, og opp til fjellplatået på Hardangervidda.
Gjennom dalen renner elva Kinso, som i hovedsak er uregulert. Elva danner fire gedigne fossefall på sin vei ned gjennom Husedalen, og sammen med den gamle furuskogen opp mot fjellet, gir naturen her noe av det flotteste man kan oppleve i Norge.
Sammen med mine to voksne barn gikk jeg opp gjennom dalen en ganske grå og fuktig junidag. Selv om sola ikke viste seg, ble det en temmelig mektig opplevelse allikevel. Vi skal ta det i tur og orden.
Husedalen i Hardanger.
Tveitafossen
Turen starter fra parkeringen på Husemoen, nederst i dalen og ganske nær Kinsarvik. Siden vi har med drone, svinger vi innom helikopterbasen til Airlift Kinsarvik, og varsler om at vi har tenkt å fotografere fra lufta ved fossefallene i dalen.
Dette er viktig siden Airlift driver lavtflyging i området, og krasj mellom helikopter og drone kan være livsfarlig. Det ønsker naturligvis verken de eller vi.
Vi fortsetter på grusveien innover dalen, den stiger svakt inn til den første store fossen, Tveitafossen. Her ligger er lite og gammelt kraftverk uten synlig påvirkning på vannføringen i elva. Kinso kraftverk stod ferdig i 1917, og får vann fra ei enkel rørgate fra toppen av fossen. Tveitafossen har en fallhøyde på ca 105 m.
Kinso kraftverk fra 1917 ved Tveitafossen i Husedalen.
Nyastølfossen
Fra kraftverket går en grusvei i flere slyng opp gjennom lia, helt opp til ca 500 m.o.h. Men vi følger Fossestien, en merket sti som først følger rørgata opp til toppen av Tveitafossen.
Derfra går stien videre nær elva opp gjennom både furuskog og frodig løvskog. Etter noen hundre meter møter vi Seljekleiv, et parti der stien stiger ganske bratt.
På toppen av kneika får vi en makeløs balkongutsikt mot Nyastølfossen, det neste store fossefallet i Husedalen. Vannkaskadene i Kinso sprer seg utover blanke svaberg, og den rundt 170 m høye fossen gir et stort og mektig inntrykk. Vi fisker frem dronen, og får tatt noen ganske fine oversiktsbilder.
Ved Nyastølfossen i Husedalen.
Nykkjesøyfossen
Litt ovenfor toppen av Nyastølfossen møter Fossestien den før nevnte grusveien. Den er fin å bruke til returen, da unngår man nedstigning langs den steinete og til dels bratte stien. Men man kommer naturligvis ikke like nær elva. Vi skal imidlertid videre oppover.
Vi befinner oss nå på ca 500 m.o.h. Stien fortsetter uten stigning, ca 600 m gjennom gammel furuskog, frem til den gamle stølen Nykkjesøy. Like ved ligger Nykkjesøyfossen, turens tredje fossefall.
Fossen er ikke like høy som de andre, bare rundt 60 m. Men vannet i elva presses sammen i en trang slukt, og spres ut i en gedigen fossesprut i bunnen av vannfallet. Det lager en overveldende bakgrunn for de gamle furutrærne som vokser langs Kinso.
Tordnende vannmasser i Nykkjesøyfossen.
Søtefossen
Søtefossen, eller Sotaren, er den øverste og siste store fossen i vassdraget. Det er samtidig den høyeste av de fire fossefallene i Husedalen. Kinso faller her rett fra Hardangervidda i to trinn, tilsammen 250 m.
Det er ca 1 km å gå fra Nykkjesøy, og opp til et fint utsiktspunkt mot fossen, slik vi gjorde på vår tur. Her er vi oppe i snaufjellet, på ca 660 m.o.h. Det er ikke vanskelig å skjønne hvor fossens navn kommer fra, vanntrykket sender vanndusj fra den mange titalls meter ut i lufta.
Like nedenfor Søtefossen går det an å krysse elva på bru, og fortsette opp til toppen av fossen. På grunn av været med stadige regnbyger, gjorde ikke vi det denne gangen. Vi returnerte langs stien til grusveien, og fulgte denne tilbake til utgangspunktet.
Det har gått nesten tjue år siden sist undertegnede var på besøk i Husedalen, men jeg tviler på at det går like lenge til neste gang. Dette vil jeg gjerne oppleve en solblank vårdag også.
Ved Søtefossen øverst i Husedalen.
Flere mektige fossefall
Hardanger har flere og større fosser på inventarlista. Neste dag besøkte vi den mest kjente av dem alle, Vøringsfossen.
Ved Fossli er det nå bygget flotte gangveier med rekkverk langs stupkanten, slik at turistene nå trygt kan fotografere den berømte fossen fra alle vinkler, uten fare for liv og helse. Vi fikk se attraksjonen mens regnbygene tok en pause.
Etter en tur innom Norsk Natursenter ved Øvre Eidfjord, tok vi en avstikker til Simadalen. Dalføret er en fortsettelse av Simadalsfjorden, en kort fjordarm som utgjør den aller innerste delen av Hardangerfjorden.
Lengst inn i dalen ligger Rembesdalsfossen og Skykkjefossen, to mektige fosser som stort sett forsvant i kraftproduksjonens tjeneste. Førstnevnte er helt borte, mens Skykkjefossen ganske ofte har vannføring.
Det storslagne fossefallet dundrer 200 nesten loddrette meter ned i dalen. og er et vakkert skue i den blankskurte fjellsida. Det er ca 10 km å kjøre fra Eidfjord og rv 7, de siste kilometerne går på grusvei.
Skykkjefossen i Simadalen.
Vi kjørte også en tur opp til Kjeåsen, den gamle hyllegården 600 stupbratte meter over dalbunnen. Under kraftutbyggingen i området ble det laget en tunnel i spiral inne i fjellet, som munner ut like ovenfor gården.
Før det var eneste adkomst til gården via en stupbratt sti opp gjennom fjellsida, noen steder på tømmerstokker boltet fast i steinveggene. Et nesten ufattelig slit må det ha vært å bære slipestein og jernovn opp hit. Men været tyknet til, så vi ble ikke lenge der oppe.
Kraftmuseet
Selv om Hardanger fortsatt har mange flotte fossefall å vise til, er det ikke til å stikke under en stol at noen av de største og høyeste fossene har forsvunnet til fordel for kraftproduksjon.
F.eks. var Tyssestrengene Norges høyeste foss i fritt fall. Den forsvant i 1967, sammen med Ringedalsfossen, en stor turistattraksjon ved begynnelsen av forrige århundre.
Ved Norsk vasskraft- og industristadmuseum i Tyssedal kan du se en bit av historien til kraftutbyggingen og industrireisingen her inne ved Sørfjorden, Odda og Tyssedal er typiske eksempler på industristeder langs norske fjorder.
Museet har fine utstillinger som forteller om hvordan vannkraften har lagt grunnlaget for arbeid og velstand, og den gamle kraftstasjonen Tysso I er bevart i sin helhet. Den er et ganske imponerende byggverk, og vel verdt et besøk.
Kontrollrommet i Tysso I kraftstasjon, Tyssedal.
Fossene i Oddadalen
Vi gir oss ikke helt med Hardangers fossefall enda. Andre pinsedag var det tid for hjemreise, og turen gikk sørover fra Tyssedal og Odda. På veien gjennom Oddadalen passerer vi en lang rekke kjente og mindre kjente fosser.
På hver sin side av Sandvinvatnet kommer Tjørnadalsfossen og Strandsfossen veltende ned de stupbratte fjellsidene. Litt lengre opp i dalen, ved Hildal, finner du Vidfoss bak idylliske enger. Den har blitt et klassisk fotomotiv etter hvert.
Ved Hildal i Oddadalen med Vidfoss i bakgrunnen.
Klassisk er i høyeste grad Låtefoss også, men her var det ganske fullt på parkeringen da vi passerte. Bare et steinkast unna ligger Espelandsfossen. Vi har sett nærmere på disse fossene flere ganger tidligere, så denne gangen lot vi de være. Med det var fosseturen i Hardanger over for denne gangen, men når du minst venter det, er vi nok tilbake.
Ved Tjørnadalsfossen, Oddadalen.
Oppdatering 1.1.2020: Hordaland er slått sammen med Sogn og Fjordane til det nye Vestland fylke. Odda har blitt en del av den nye Ullensvang kommmune.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 29.06.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
