Nord, sør, øst og vest. Å nå Norges ytterpunkter til fots er stort sett en lett affære. Tre av dem krever lite. Det fjerde er det verre med. Bli med til Kinnarodden, vårt ytterste nord.
Sideprosjekt
Et lite sideprosjekt jeg har hatt i tankene gjennom året så langt, har vært å nå Norges fire ytterste fastlandspunkter. Tre av disse er ganske enkle å avlegge en visitt.
I mars kjørte jeg til Lindesnes, vårt sørligste fastlandspunkt. I mai ruslet jeg jeg den ene kilometeren ut til Vardetangen i vest, og i forrige innlegg nevnte jeg besøket på den østlige ytterkanten ved Kibergneset. Nå gjenstod det nordligste. Det skulle vise seg å bli en helt annen affære.
Kryssing av Sørfjordelva nær Mehamn, Nordkinnhalvøya.
Europas nordligste fastlandspunkt
Kinnarodden er ikke bare Norges, men også Europas nordligste fastlandspunkt. Det ligger ytterst på Nordkinnhalvøya, på grensen mellom Lebesby og Gamvik kommuner i Finnmark. Nøyaktig breddegrad er 71°08’02″N. Ingen bilvei når ut hit, og apostlenes hester er eneste alternativ.
Vel, det er visstnok mulig med båttransport noen dager om sommeren, men det er for feiginger. Skal man oppleve naturen på skikkelig vis og få den rette ødemarksfølelsen, da må man gå.
Og gå, det fikk jeg jammen gjort. Ruten fra Mehamn til Kinnarodden er 23 km lang, en vei. Det betyr overnatting. Jeg hadde lest noen korte turbeskrivelser, og studert kart og flybilder. Høydeforskjellene så overkommelige ut, og terrenget virket ganske lettgått. Så feil kan man ta. Eller så viktige setninger kan man overse: “Flere relativt lange strekk over steinur”.
Her begynner moroa. Sørfjorddalen, Nordkinnhalvøya.
Lange strekk over steinur
Jeg la optimistisk i vei på ettermiddagen den 31. juli. Havtåka hadde steget til værs, og var i ferd med å løse seg opp. Den hadde preget været på Finnmarkskysten i dagevis, men nå var det oppklarning i værmeldinga. Planen var å gå til Kinnar-Sandfjorden, ca 3,5 km fra målet. For så å ta resten av turen neste dag.
Det gikk greit de første kilometrene, terrenget var fast og lettgått over fine lyngheier. I Sørfjorddalen måtte jeg av med skoene, og vade den lille Sørfjordelva. Det bar videre langs bekker og små vann, og vekslet mellom lyng og litt steinete mark.
Men øst for Bjørnviktuva var det slutt på moroa. Da begynte “relativt lange strekk over steinur”. Det gikk flere timer før jeg så en gresstust igjen. Et nesten ubeskrivelig øde landskap, og følelsen av å være bitte liten var ganske stor.
Hvalbein ved Kinnar-Sandfjorden, Nordkinnhalvøya.
Til Kinnar-Sandfjorden
Jeg skal ikke dvele lengre med “ørkenvandringen”, men å komme ned til Sandfjordelva og mykere terreng var en messe verdt. Det var enda et godt stykke ned til fjorden, men det gikk lettere her. Ved elleve-tida på kvelden var jeg fremme.
Innerst i Kinnar-Sandfjorden finnes en nesten kilometerlang sandstrand, med grønne enger innenfor. En perfekt overnattingsplass. Det var imidlertid ganske kaldt, og det blåste litt. Dermed plundret jeg litt med teltet før jeg endelig kunne krype til køys.
Jeg følte meg allikevel heldig som kunne ligge der og høre på vinden som blafret i teltduken, og bølgene som vasket mot stranda. Og jeg håpet inderlig at havtåka holdt seg unna neste dag.
Telting ved Kinnar-Sandfjorden.
Spennende morgen
Spenningen var stor da jeg våknet neste morgen, åpnet glidelåsen i teltet og kikket ut. Jeg så rett opp på et stort, blått felt på himmelen. Et lett skydekke var riktignok i nærheten, men dette var over forventning.
Klokka var rundt halv seks da jeg krøp ut av teltet, og inntok frokost. Jeg fotograferte litt ved sandstranda, før jeg en times tid etter oppstandelsen vandret videre mot målet på 71 grader nord.
Ved Kinnarodden, Nordkinnhalvøya.
På Kinnarodden
Vinden hadde stilnet i løpet av natta, og både vær og temperatur ble gradvis bedre. Sola tok meg igjen da jeg begynte oppstigningen via Nordavindskaret mot Nordkinn. Det tok bare en drøy halvtime å komme opp til kanten, men for et sted det var!
Vill og urørt natur i all sin uendelighet. Jeg gikk langs kanten den siste kilometeren, og fant flere steder med spennende fotomotiver før jeg stod på selveste Kinnarodden, vårt ytterste fastland mot nord.
På Kinnarodden, Nordkinnhalvøya.
Jeg hadde følt meg liten inne på vidda kvelden i forveien, men her ute var den følelsen nesten uten grenser. Det enorme Barentshavet lå under meg i et 180 graders panorama, mens de brutale klippene stupte ned i sjøen rett foran meg. Alt slit var glemt en stakket stund mens jeg spiste en tidlig lunsj der ute. Sola varmet, og livet var såre godt.
Ved Kinnar-Sandfjorden, Nordkinnhalvøya.
Lang vei tilbake
Men i tankene lurte de 23 kilometrene tilbake over steinødet, så det var bare å ta fatt. Jeg krysset Nordavindskardet, og fulgte kanten av Reipnakktinden med en fabelaktig utsikt mot Kinnar-Sandfjorden.
Det turkisgrønne vannet bølget sakte inn mot stranda langt der nede. Et nydelig syn som ble behørig festet til minnebrikken i kameraet. Og der var det jamnt slutt. Det ble de siste bildene fra turen, for resten ble verre enn fryktet.
Sandstrand ved Kinnar-Sandfjorden, Nordkinnhalvøya.
En forferdelig slitsom vandring over de endeløse steinurene ga brennende såre bein, og sekken tynget mer og mer på skuldrene. Strekningen over Bjørnviktuva er dessuten uten tilgang på vann, og jeg hadde bare med en halvliters flaske. Det var altfor lite i den varmende sola.
Jeg skal spare eventuelle lesere for flere lidelser, men jeg hadde avtalt med min samboer at hun skulle ringe politiet i Finnmark om hun ikke hørte fra meg før kl 20.00. Jeg låste opp bilen ved Mehamn 14 timer etter starten ved Kinnar-Sandfjorden, et kvarter før fristen. Men jeg måtte gråte en skvett av ren utmattelse før jeg kunne ringe hjem.
Endeløst landskap på Nordkinnhalvøya.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 21.09.2017. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
