Over alt i Norge finner man forlatte bygninger, hus og gårder. De fleste er teknisk sett kulturminner, mens alle er større eller mindre monumenter over levd liv. Noen ser på de som skjemmende og stygge. Andre finner dem fascinerende og fotogene. Slike som meg.
Øde etter Svartedauden
Ordet “ødegård” rommer mye. Det beskriver tristhet og melankoli, noe som tok slutt, minner over levd liv, og naturen som til slutt tar menneskenes verk tilbake. Dette står i kontrast til den mer nøytrale og tekniske definisjonen av ordet, som lyder “en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet”.
Oftest er “ødegård” brukt om gårder som ble liggende forlatt etter Svartedauden i 1349-1351. Over 60 prosent av norske bruk ble lagt øde av pesten, en sykdom som samtidig utryddet to tredjedeler av Norges befolkning.
Ødegård er fortsatt et vanlig etternavn her i landet, noe som viser at mange av brukene ble ryddet igjen i århundrene som fulgte etter pestkatastrofen. Men det tok over 300 år før antall bruk i drift var det samme som før 1350.
Ved Nordre Svenkerud nær Braskereid.
I dag er dessverre ødegård-begrepet mer aktuelt enn noensinne. Siden 1970-tallet har mer enn 100 000 bruk blitt lagt ned i Norge, og det anslås at rundt 30000 er ubebodde. Det skyldes først og fremst at produksjonsmetodene i landbruket er endret radikalt det siste århundret.
Å se et forfallent hus eller en forlatt gård vekker følelser. Vemodige tanker melder seg fort, og man undres over hvem som levde her og hvordan livet deres var. Men det er også noe fascinerende over gjengrodde tun og bygninger som nesten har rast sammen.
Interiør ved Bekkemoen nær Bjølsetgrenda.
Fotogene miljøer
For meg som fotograf er ødegårder interessante objekter der jeg kan finne stor variasjon i fotomotiver. Jeg har opp gjennom årene fotografert en god del forlatte hus og gårder, men er alltid på utkikk der jeg ferdes.
Men et dilemma melder seg fort ved besøk av øde og forlatte hus: Noen har som regel eiendomsrett til bygningene, og det er ofte privat eiendom. Men når hus åpenbart har forfalt i tiår, er det rimelig å anta at rettighetshaverne ikke er interesserte i, eller har mulighet til å ta vare på eiendommene. De går tilbake til naturen.
Interiør ved Strandbakken nær Kvisler.
I dette lyset kan man tolke slike eiendommer som en del av utmark, der allemannsretten gjelder. Slik som for nedlagte gruver eller grustak. Men det er store sjanser for at rettsinstanser vil tolke det helt annerledes, så vil man være sikker, er det lett å finne ut hvem som har eiendomsrett på Statens Kartverk sine kartløsninger. Da kan man ta kontakt med rette vedkommende, og spørre.
Jeg fotograferer ødegårder oftest fra utsiden, men noen ganger er det fristende å ta seg inn i gamle bygninger. Det gjør jeg naturligvis bare om jeg kan komme meg inn uten å ødelegge noe, f.eks. gjennom ei åpen dør eller et åpent vindu. Det er det ofte ved forlatte hus. Innbrudd er selvsagt uaktuelt.
Interiør ved Strandbakken nær Kvisler.
Ødegårder i Hof
Som sagt, det finnes ødegårder og forlatte hus over hele Norge. Solør-distriktet i Innlandet er ikke noe unntak. Langs Glommas dalføre ligger en mengde småbruk og enkelthus øde og forlatte, og de er ikke vanskelige å finne.
Bare langs hovedveiene mellom Kongsvinger og Elverum er det sikkert et trettitalls ødegårder som er synlige fra bilvinduet. Jeg har stoppet ved noen av dem.
Den første ødegården ligger ved Strandbakken i Hof, på vestsiden av Glomma. Vi befinner oss like sør for grenda Kvisler i Åsnes kommune. Her ligger Strandsjøen, en gammel avsnørt elvesving skapt av Glomma, før den tok et nytt løp en gang i tiden.
Ved bredden av Strandsjøen ligger to forlatte småbruk, med våningshus, låver og uthus. Jeg har ikke klart å finne så mye informasjon om disse brukene, og hvem som bodde her. Det ene ser ut til å ha blitt forlatt uten etterkommere. Det er ikke ryddet i huset, og søppel og skrot fyller alle rom. Det er trist å se personlige bilder og eiendeler ligge strødd, så jeg lar være å fotografere her inne.
Ved Strandbakken nær Kvisler.
På det andre bruket har bygningsforfallet kommet lengre, men det er en gang ryddet ut av husene her. Jeg tar meg inn i det nyeste våningshuset gjennom et vindu der glasset er borte, men tør ikke å bevege meg mye rundt her.
Det er hull i gulvet på kjøkken og et tilstøtende rom, og det ser ut som det er kjeller under. Jeg har ikke lyst til å falle gjennom dit, og jeg finner uansett fascinerende fotomotiver i de gamle og fargerike rommene fra der jeg står like innenfor gangen der jeg kom inn.
Det som fortoner seg som et eldre våningshus står også på dette bruket. Her mangler deler av en vegg, og gulvene innvendig er borte. Det er nærmest bare et skall igjen av dette huset. Men en fotogen ruin er det.
Ved Nordre Svenkerud nær Braskereid.
Nordre Svenkerud
Jeg beveger meg nordover dalføret, og kommer inn i Våler kommune. Fortsatt på vestsiden av Glomma, stopper jeg ved en ødegård nær Braskereid. Det gamle bruket er Nordre Svenkerud, eller Oppstua som det står på kartet.
Her har jeg funnet litt informasjon. Våningshuset og stabburet ble bygget i 1871, og førstnevnte ble restaurert i 1935. Daværende eier drev snekkerverksted på gården, og fikk sitt første barn samme år. Dette barnet er nåværende eier av bruket. Han bor i Oslo, og er en spreking på 89 år.
Hvorfor Nordre Svenkerud er overlatt til naturens nedbrytende krefter er ikke godt å si. Det er dyrt å vedlikeholde, og når forfall har kommet for langt, er det også kostbart å rive. Det kan være en grunn til at det blir stående slik. Men det finnes et utall andre mulige årsaker.
Ved Nordre Svenkerud nær Braskereid.
Alle bygninger ved denne ødegården er låst av, og det er ingen mulighet til å komme seg inn noe sted uten å bryte seg inn. Som nevnt er det helt uaktuelt, så jeg fotograferer kun fra utsiden.
Hvor lenge bruket har stått tomt er vanskelig å si. Våningshuset ser ut til å ha vært rødmalt en gang, men nå fremstår det slitt med en blek rosa palett. Skogen gror tett inn på husveggene flere steder, og stabburet er omgitt av kratt. Selv om det er et vemod over det, gir det også noen fascinerende fotomotiver.
Kjøkkeninteriør ved Bekkemoen nær Bjølsetgrenda.
Bekkemoen i Søndre Elverum
Den siste ødegården jeg besøker i denne omgangen er Bekkemoen ved Bjølsetgrenda, helt sør i Elverum kommune. I bygdebok for Elverum står det at denne gården ble selveierbruk i 1866, men at han som kjøpte ryddet gården lenge før det. Det var da antakelig snakk om en husmannsplass.
Gården hadde to kyr og tre griser i 1968, men gikk over til å være et rent kornbruk i 1970. Ellers er det lite historie å finne om dette bruket, bortsett fra navn på brukere opp gjennom tidene.
Dette bruket er ikke synlig fra noen vei, man må gå et lite stykke langs et jorde, og krysse Sybekken for å komme frem. Skogen er i ferd med å ta tilbake dette bruket også, store trær vokser tett inntil våningshus, uthus og låve.
Tømmervegger ved Bekkemoen nær Bjølsetgrenda.
Den ene inngangsdøra i våningshuset er låst, men den andre er åpen da jeg kommer til stedet. Jeg kommer inn i en trappeoppgang, og går videre inn i kjøkkenet. Det har en gammel og flott patina i veggene, med turkis maling som flasser av mange steder. Gulvet virker dessuten utrygt i halve rommet.
Jeg fotograferer derfor fra det jeg oppfatter som sikker grunn, og beveger meg ikke så mye rundt i huset. Det ser ut til at det er kjøkkenet som er det mest fotogene rommet i denne bygningen, i tillegg til en utvendig gang. Den har også gammel turkis maling på veggene.
Komfyr ved Bekkemoen nær Bjølsetgrenda.
En gammel komfyr og et apparat jeg tror kan være en luftrenser eller lignende gir ekstra spennende fotomotiver. Stekepanne og kaffekjele står fortsatt på komfyren, mens ei vaskebøtte står i gangen. Ellers er det ryddig og lite skrot i huset. En kalender fra 2002 henger på veggen, som kan gi en pekepinn på når Bekkemoen ble fraflyttet.
Jeg fotograferer det jeg finner interessant, før jeg tar meg rolig ut der jeg kom inn. Jeg lukker døra forsiktig, uten å etterlate spor av at jeg har vært der inne. Slik man alltid skal gjøre hvor enn man ferdes, enten det er i naturen eller i gamle hus.
Kilder:
Lars Berg, Paul Borgedal, Olav Bryn – Norske Gardsbruk: Hedmark II, Forlaget Norske Gardsbruk 1943.
Håvard Skirbekk – Elverum bygdebok bind 1: Bjølset og Hagen, Elverum kommune 1983.
Se flere bilder fra ødegårder i Solør
Publisert 14.04.2025. Sist oppdatert 14.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
