Ved idylliske Kjerringøy i Nordland ligger et fjell som har tiltrukket seg fjellklatrere i over hundre år. Store Strandåtinden motsto alle forsøk på å innta dens topp helt frem til 1912 da det endelig lykkes.
Eventyrlige Kjerringøy
Det gamle og særdeles idylliske handelsstedet Kjerringøy ligger noen mil nord for Bodø i Nordland. Selv om man er avhengig av båttransport for å komme dit, og av navnet tror man skal til en øy, ligger stedet på fastlandet.
Halvøya som skapes av Mistfjorden og Sjunkfjorden er fjellrik, og preges av eventyrlig vakker natur. Her er hvite skjellsandstrender, turkisgrønne fjorder og spisse tinder i skjønn forening. For å si det forsiktig.
For å komme til Kjerringøy på enkleste vis, må du kjøre snaue tre mil nordover på fylkesvei 834 fra Bodø til Festvåg ved Mistfjorden. Herfra går ferge over fjorden til Misten, og da er det 11 kilometer igjen å kjøre frem til målet.
Jeg har vært så heldig å besøke Kjerringøy flere ganger siden den første gangen sommeren 1988 ga meg et skikkelig hakeslipp. Nå er det midt i mai, og fjellbjørkliene står lysegrønne under snøflekkete fjell. Det er så vakkert at man risikerer pustebesvær.
Sydlandsk stemning ved Kjerringøy.
Vakre Nevelsfjorden
Det er mye å se på halvøya, og før leg legger ut på ettermiddagens tur, tar jeg en avstikker til den flotte Nevelsfjorden. Den skjærer seg inn i halvøya vår fra Sørfolda, og går sørvestover ca 12 km til Tverrbakkan innerst i fjorden.
Ved Øyjorda er Nevelsfjorden bare 120 meter bred, der to nes nesten deler fjorden i to. Her går tidevannsstrømmen Nevelsfjordstraumen, som tømmer og fyller det indre fjordbassenget i takt med månens gang rundt jorda.
Nevelsfjorden er omgitt av særdeles mektige fjell. Den 924 meter høye Trolltinden er et naturlig blikkfang i den indre delen av fjorden, mens den vakre Skeistinden (972 m.o.h.) fanger oppmerksomheten lengst ute i fjorden. Begge reiser seg stupbratt opp fra vannspeilet.
Trolltinden ruver over Nevelsfjorden.
Landskapet øst for Nevelsfjorden ble vernet som Sjunkhatten nasjonalpark i 2010. Det er et unikt og tilnærmet urørt fjell- og fjordlandskap med høye, spisse tinder og fossende elver. Fjordene i området er stort sett veiløse, og store områder er vanskelig tilgjengelig uten båt.
Nevelsfjordveien er en ca 13 km lang grusvei som tar deg enkelt fra Kjerringøy til Øyjord. Det er absolutt en avstikker verdt å ta.
Ved Strandå nær Kjerringøy.
Spektakulære Strandåtindan
Tilbake til vårt turmål for denne ettermiddagen i mai. Rundt sju kilometer nordøst for det gamle handelsstedet på Kjerringøy ligger en gruppe tinder der den høyeste toppen er et skikkelig landemerke. Å prøve seg på den uten klatreerfaring og sikring vil være ensbetydende med døden. Men det er mulig å nærme seg uten å risikere liv og lemmer.
Dette er Strandåtindan, der Store Strandåtind ruver 862 m.o.h. Tinden reiser seg stupbratt opp fra Strandåvassbotn med store blankskurte sva. Like glattslipt er det på motsatt side, der nordveggen stuper ned i en breskapt botn.
Det er heller ikke langt mellom de to fjellsidene. En sylskarp egg går vestover mot Vestre Strandåtind (715 m.o.h.). Eggen har et par bratte hammere som må forseres, og det er en vanskelig oppgave å klatre til topps fra vest.
Nordeggen er også smal, men kortere og enda brattere. Den går i en salform bort til Låterfjellet, 811 m.o.h.
Til sammen danner de tre toppene et fryktinngytende amfi. Midt i dette amfiet står Seta, et sukkertoppformet fjell med like glatte fjellsider som sine høyere naboer. Seta når 668 m.o.h., men dette fjellet har en side som er lett å bestige.
Dramatisk natur ved Seta i Strandåtindan.
Vanskelig førstebestigning
Lett er det ikke å nå til topps på Store Strandåtind. Den danske fjellpioneren Carl Hall kom i 1889 til Nord-Norge, sammen med sin trofaste følgesvenn Mathias Soggemoen. De hadde sett seg ut fem fjell de skulle prøve å bestige: Tilthornet på Hamarøy, Skotshammeren ved Grytøy, Stetind ved Tysfjorden, og Strømstinden og Strandåtinden ved Kjerringøy.
De ble førstebestigere på tre av fjellene, men på Stetinden og Strandåtinden måtte de kapitulere, og reise hjem med uforrettet sak. De kom aldri tilbake til Nordland.
I 1901 var det et engelsk klatrelag som gjorde et forsøk på Store Strandåtinden, men også de måtte gi opp. Men fjellsportaktiviteten var økende, og i 1912 kom et sterkt norsk lag av klatrere til Kjerringøy.
Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Harald Jentoft var blant Norges beste fjellklatrere på den tida. I tillegg hadde de selskap av selveste William Cecil Slingsby, som har fått æren av å kalles norsk tindesports far.
Sjunkhatten dominerer i nasjonalparken.
“Jeg har hat saa meget rheumatisme iaar, saa litt friskt liv paa tindene og i telt vil gjøre utrolig godt”, skrev Slingsby i Den Norske Turistforenings årbok for 1913.
De fire klatrerne startet turen ved ni-tida om morgen den 30. juli 1912. Fra Kjerringøy gikk vandringen over åkrene mot Strandå. Etter hvert som de kom nærmere, vokste bekymringene over at tinden kunne være ubestigelig. Den så temmelig fryktinngytende ut fra sør.
De bestemte seg for å rekognosere nordsiden, og gikk opp til den gryteformede botnen under Strandåtindens nordvegg. De kom seg etter hvert opp til og over Vestre Strandåtind, til hammeren der Carl Hall hadde gitt seg i 1889. Den er forøvrig en av flere “Halls hammere” rundt om i norske fjell.
Ettermiddagssol over Karlsøyfjorden.
Hammeren er loddrett, og uten gode tak for fingre eller føtter. Men mot høyre, ut i den storer sørveggen, finner Rubenson en smal list som gir det minimum av tak han trenger. Med store anstrengelser kommer han seg over til en skrå hylle, men ikke videre.
Kameratene som forankrer han ser imidlertid en fremstikkende nabbe noen meter over seg, og sammen klarer de å få slengt klatretauet over nabben. Da blir det mye lettere for Rubenson å komme seg opp til toppen av hammeren.
Derfra går det lettere, og de finner en vei helt til topps. De bruker omtrent tre timer fra skaret under Halls hammer til toppen av Store Strandåtinden. Førstebestigerne bygger en varde, og legger en ettøring inn i den, slik at de neste som bestiger tinden ikke skal slite for ingenting. Et forslag om å doble summen blir nedstemt. de vil ikke friste uerfarne til å risikere livet i vinnings hensikt.
På nordeggen ved Store Strandåtinden.
På fottur i fjellklatrerterreng
Men hva så med oss vanlige dødelige? Kan det være mulig å nærme seg disse tindene uten å utsette seg for stor risiko? Svaret er ja, og en tur i Strandåtindan kan by på flotte turopplevelser. Jeg skal dermed ut på min tredje tur opp til Strandåtindan.
Det er ettermiddag da jeg legger i vei fra Låter på nordsiden av Strandåtindan. Som det fremgår av beskrivelsene over, er det lite fotturvennlig terreng i fjellenes sørside. Jeg følger Låterelva opp gjennom gammel kystfuruskog.
Det går en mer eller mindre tydelig sti opp gjennom skogen. Elva danner flere små fosser og kulper, og med den karakteristiske Seta ruvende over skogen lenger opp, danner det flere fine fotomotiver.
Etter hvert som jeg kommer lenger opp, ser jeg at furuskogen slipper taket, og fjellbjørka overtar. Oppe på 200 m.o.h. er det ikke mange furutrær å se. Men her renner Låterelva over et blankskurt sva, og danner det av de flotteste fotomotivene jeg har funnet.
Låterelva fosser over sva under Strandåtindan.
Pyramideformede Seta kneiser over lysegrønne og krokete bjørketrær, mens elva fosser over svaet foran. En nærmest perfekt kombinasjon.
Jeg kommer etter hvert opp i botnen eller gryta under Store Strandåtindens nordvegg. Her er det mer skyggefullt, og mye av terrenget er fremdeles dekket av snø etter vinteren. Men den er fast og fin å gå på, så jeg fortsetter oppover.
Her er jeg oppe på rundt 500 m.o.h., men det er ganske tung stigning der jeg runder Seta på sørsiden. Jeg går opp til toppen på snaue 670 mo.h., og får en dramatisk utsikt mot Indre Låtervatnet og nordveggen på Låterfjellet. Mot nord er utsikten eventyrlig over Karlsøyfjorden og mot Steigen.
På Seta med Store Strandåtinden i bakgrunnen.
Jeg fortsetter turen videre mot det laveste punktet på eggen mellom Store Strandåtinden og Låterfjellet. Der ser det ut til å være mulig og komme seg opp uten bruk av sikringsmidler. Det viser seg å stemme da jeg kommer frem, og ganske fort er jeg oppe.
Eggen er ganske smal, men det føles ikke spesielt utsatt eller luftig. Jeg ser at “storetinden” er bratt og utilgjengelig fra denne siden også, og konstaterer at Låterfjellet også ser vanskelig ut herfra. Men jeg vet bedre, for der var jeg oppe på toppen sommeren 1989.
Her på eggen er jeg ikke kommet så mye høyere enn Seta, så utsikten mot fjorden og fjellene i vest er ikke så mye annerledes. Men nå kan jeg se landskapet østover, og der ruver flere kjente Nordlandsfjell.
På eggen mellom Låterfjellet og Strandåtinden.
I sør peker den før nevnte Trolltinden ved Nevelsfjorden seg ut, og mot øst og sørøst ser jeg inn mot de andre toppene i Sjunkhatten nasjonalpark. Selve Sjunkhatten (1185 m.o.h.) er lett å få øye på, og Korsviktinden og Preikstoltinden er heller ikke vanskelige å peke ut.
Ettermiddagssola varmer, men det er litt vind i lufta, så jeg blir ikke lenge oppe på eggen. Jeg tar meg ned over det store snøfeltet jeg krysset på vei opp. Det går radig unna på det faste snødekket, og snart er jeg nede på stien gjennom skogen.
Jeg er nede ved den parkerte leiebilen en god stund før sola går ned. Maikveldene er lange og lyse her nord for polarsirkelen, så jeg rekker å fotografere Strandåtindan fra sørsiden mens kveldssola fremdeles farger litt av fjellene.
Kveld ved Strandå med Strandåtindan i bakgrunnen.
Kilder:
Fredriksen, Schage, Høibakk m.fl. – Norsk fjellsport gjennom 200 år, Norsk Tindeklub 2007.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 20.12.2014. Sist oppdatert 19.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
