Trolltindan og Trollveggen ved Romsdalen er noe av de mest dramatiske og spektakulære fjellformasjoner vi har i landet vårt. Europas høyeste loddrette fjellvegg har tiltrukket seg mange klatrere fra hele verden i over 50 år. Men det går an å komme helt til topps for helt vanlige fotturister også. Når naturen også byr på et show av tåke og sollys, er det duket for en fottur utenom det vanlige.
Romsdalen – Norges Yosemite
Vi skal en tur til Nordvestlandet, nærmere bestemt til Rauma kommune i Møre og Romsdal. Fjell- og fjordkommunen ligger omtrent midt i de indre strøkene av fylket, og har rundt 7500 innbyggere.
Landskapet domineres av Romsdalsfjorden og den fantastiske Romsdalen. Når det kommer til dramatisk naturrikdom, kan dalen fint sammenlignes med verdensberømte Yosemite Valley i California.
Romsdalen er omgitt av stupbratte fjell som tårner seg opp i kjente fjell som Vengetindan og Romsdalshorn, begge på østsiden av dalen. På vestsiden finner vi den spektakulære tinderekka i Trolltindan, nesten 1800 m.o.h.
Utsikt fra Store Trolltind mot Romsdalen.
Gjennom dalen renner Rauma, elva som har gitt kommunen navn. Den var tidligere kjent som en av Norges aller beste lakseelver, men som mange andre steder sliter man med lakseparasitten Gyrodactilus Salaris.
Men elva er like grønn og vakker der den veksler mellom dundrende fosser og blankstille loner nedover dalen. Den munner ut i Romsdalsfjorden ved Åndalsnes, kommunens bysentrum.
Forrevent fjell i Trolltindan, Romsdalen.
Trolltinder og Trollvegg
“Det mest dramatiske punkt i norsk natur”, sa dikteren Theodor Caspari (1853-1948) om Trolltindan på vestsiden av Romsdalen. Mange vil være enige i at det er mye sant i akkurat det utsagnet. Det er i alle fall en imponerende rekke av tinder og nåler langs den mektige eggen.
Eggen strekker seg fra Søndre Trolltind (1536 m.o.h.), via Trollryggen (1742 m.o.h.) og Store Trolltind (1788 m.o.h.), til Nordre Trolltind (1482 m.o.h.). Med unntak av Stabben finner vi alle de spektakulære tindenålene mellom Trollryggen og Store Trolltind.
Under tindenålene stuper den gigantiske Trollveggen ned mot dalbunnen. Den er Europas høyeste loddrette stup. Fra toppen av Trollryggen er det 1000 vertikale meter ned til steinura under, og ura er selv 600 m høy. Så det er enorme dimensjoner over disse fjellene.
Tåke i Trolltindan ved Romsdalen.
Slike fjellvegger og topper har naturlig nok tiltrukket seg fjellklatrere i lang tid. De første pionerene nøyde seg med å finne letteste vei til toppene, men noen av dem var vanskelige nok. Dansken Carl Hall var først på flere av tindene ved Romsdalen.
Selve Trollveggen ble ikke klatret før i 1965, da et engelsk og et norsk lag besteg kjempeveggen via to ulike ruter, omtrent samtidig. Nordmennene kom opp dagen før engelskmennene, men sistnevntes rute ble senere den mest populære ruta opp Trollveggen.
Arne Randers Heen ved Åndalsnes.
Foto: Norsk Tindemuseum (lenket).
Arne Randers Heen
“Skredderen fra Åndalsnes” ble han ofte kalt i Oslo-miljøet av fjellklatrere. Det var kanskje ikke så rart, siden han levde av å produsere og selge klær. Men Arne Randers Heen (1905-1991) var også en av Norges beste fjellklatrere i sin tid, og sto for flere førstebestigninger av klatreruter i norske fjell, ikke minst i hjemtraktene ved Romsdalen.
Arne var kjent som kongen av Romsdalshorn, han bokførte 233 bestigninger av det majestetiske fjellet. Siste gangen var han 80 år gammel.
Men Heen var selvlært i klatrefaget. Klatreteknikken bar kanskje preg av det. Så de selvbestaltede ekspertene i hovedstadens klatremiljø opptrådte noe nedlatende overfor Arne, særlig kritiserte de bruk av sikringsmidler, eller snarere mangel på sikringsmidler.
Men det var Arne Randers Heen som bodde blant fjellene. Han tilbrakte flere timer i fjellveggen enn noen annen gjennom 60 år. Likevel hadde aldri et eneste uhell.
Et sugende blikk ned Trollveggen, Romsdalen.
BASE-hopping i Trollveggen
Den 23. juli 1980 åpnet et nytt kapittel i Trolltindans historie. Da kastet finnen Jorma Öster seg utfor stupet med fallskjerm som den aller første i norske og europeiske fjell. Inntil da var det bare hoppet fra fjellet El Capitan ved Yosemite Valley i California.
Öster var den del av et lag bestående av flere finner som var i Norge for å lete etter mulige steder for fallskjermhopping fra fjell. De hadde med seg den kjente amerikanske filmfotografen Carl Boenish. Han er kjent som BASE-hoppingens far, og var blant de første som foretok hopp fra El Capitan.
Tåkemagi ved Trollveggen, Romsdalen.
Arne Randers Heen og kona Bodil hadde ordnet et helt korps av hjelpere til å bære alt filmutstyret til Brurskaret på kanten av Trollveggen, der de første hoppene skulle finne sted. De var selv med opp til kanten, og det samme var Jean Boenish, kona til Carl.
Fire vellykkede hopp fra Trollveggen ble foretatt den juli-dagen i 1980. Senere skulle det ble mange flere. I 1985 satte John Mjøen verdensrekord med et fritt fall på 34 sekunder i et hopp fra Trollspiret.
Men flere dødsulykker og dramatiske redningsaksjoner førte til sterk debatt om aktiviteten i Trollveggen. Flere mistet livet i årene etter 1980, og Carl Boenish omkom i et hopp fra Stabben i 1984. I 1986 ble det nedlagt forbud mot fallskjermhopping i Trolltindan.
Snøfonn ved Storgrovfjellet nær Isterdalen.
På tåketur i trollnatur
Det ser kanskje ikke slik ut, men de fleste av fjelltoppene ved Romsdalen er tilgjengelige for vanlige fjellvandrere. Mange toppturer innebærer naturlig nok litt klyving i luftig terreng, men det går som regel greit å nå opp uten bruk av sikring.
Det er i begynnelsen av august, og nok en gang er jeg på vei opp til mine yndlingsfjell. Tåka henger tjukk langt ned i fjellsidene i både Isterdalen og Romsdalen da jeg kjører opp Trollstigen, til det vanligste utgangspunktet for fotturer til Trolltindan.
Men meteorologene har lovet oppklarning utover dagen, så jeg legger i vei fra Stigrøra ved godt mot. Stigrøra er platået på toppen av Trollstigen. Høyden over havet er her rundt 700 meter, og turen går først uten særlig stigning. Men etter en snau kilometer kommer den første kneika.
Trollspiret dukker opp bak Storgrovbotn.
Her blir det 150 høydemeter i en bratt bakke opp til Stigbotn, en kort fjelldal som danner en slags innfallsport til dagens turmål. Normalt ville jeg sett opp på Stigbotnhornet i sør, og Storgrovfjellet i nord her. Men det bli en lang tåkevandring videre oppover i fjellet.
Stien stiger jevnt innover Stigbotn, så kommer en ny kneik i en bratt steinur. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen på løse og våte steiner.
Etter to timers vandring har jeg kommet opp til ca 1300 m.o.h., og nå begynner ting å skje. Det lysner, og tåka begynner å løse seg noe opp. Jeg får de første glimtene av fjellene rundt meg, og foran meg ligger “baksiden” av Trolltindan. Jeg har nå gått ca 4,5 km fra Trolltisgplatået, og forsert rundt 600 høydemeter.
Ved Storgrovbotn med Trolltindan i bakgrunnen.
Steinur og tindenåler
Litt senere står jeg på kanten mot Storgrovbotn, og tåka løser seg mer og mer opp. Utsikten mot Trolltindan er formidabel. Tåkedotter driver mellom tindenålene borte på den andre siden av botnen, og jeg har full oversikt over ruta videre.
Den går opp på skrå gjennom steinura på “baksiden”, eller vestsiden av Trolltindan. Her er det bratt, men ikke vanskelig å ta seg fram for normalt fjellvante. Men som alltid ved vandring i steinur, må man passe seg for løse steiner.
Normalt må man også krysse noen felter med snø. Er det hardt og isete, vil isøks og stegjern kanskje være nødvendig. Det kommer an på om det er tråkket spor fra før.
Denne skråvandringen i ura er ca en kilometer lang. Så er jeg oppe ved kanten der tindenålene Trollkjerringa og Trollgubben poserer over det enorme stupet. Litt lenger bak kan jeg ane det svære Trollspiret. Tåkedottene dekker foreløpig for utsikten ned i dalen.
Trollkjerringa og Trollgubben.
Trollkjerringa, Trollgubben og Trollspiret
Det er noen smått fantastiske fjellformasjoner som troner på stupkanten her oppe. Trollkjerringa er rundt 60 meter høy, mens Trollgubben er noen meter lavere. Kjerringa har skaut og det hele, mens gubben kan tydelig sees med sneipen i kjeften.
Det er få fjell i Norge som er vanskelige å klatre fra den letteste siden. Men Trollkjerringa er et unntak. Den er en stor utfordring å klatre uansett hvilken side man prøver seg på. Den spektakulære beliggenheten gjør den til et særsyn i den norske fjellheimen.
Trollkjerringa ble første gang klatret sommeren 1916. Det var et taulag på hele fem mann som sto for bragden, og to av dem var Norges fremste fjellklatrere på den tiden. Det var Alf B. Bryn og EIlert Sundt, og i tillegg var Leif Sundt, Diderik Burchardt og fjellføreren Henning Nygård fra Isfjorden med på turen opp.
Trollspiret i Trolltindan, Romsdalen.
De slet i to og en halv time på de 60 meterne med klatring, og de klatret opp på sørøstsiden av nåla. Det var mye løst fjell, og på flere punkter meget vanskelig klatring.
Ti år senere fikk Trollgubben sitt første besøk av mennesker. Det var Eyvind Fjell og Ole Jacob Broch, også kjente og dyktige fjellklatrere.
Mellom Trollgubben og Trollryggen står Trollspiret, enda en spektakulær fjellformasjon i Trolltindan. Arne Randers Heen beskrev det som en forsteinet ildtunge. Spisst er det i alle fall, og en utfordring for fjellklatrere.
Trollspiret ble besteget første gang sommeren 1929, av Morten Hansen og Arne Næss. Så gikk det nesten 40 år før tinden fikk sitt første vinterbesøk. Naturligvis var det ingen ringere enn Arne Randers Heen og kona Bodil som foretok den bestigningen, i april 1968.
Ved Brurskaret i Trolltindan, Romsdalen.
Brura som falt ned
Fra foten av Trollkjerringa går veien videre på baksiden av Brurjentan, noen mindre fjellformasjoner. Her blir det mer luftig, i det steinura erstattes av et høyt stup også på denne siden. Men på noen smale hylleformasjoner og over kryssende renner i fjellet, går det greit å ta seg fram. Høydeskrekk er imidlertid ingen fordel å ha her.
Noen steder er stien liksom murt opp litt, og igjen er det Arne Randers Heen som har vært ute. Her har han på egen hånd forbedret stien slik at klatrere og fjellvandrere kan komme lettere frem.
Det er rundt 350 meter å gå fra Trollkjerringa til Brurskaret, det laveste punktet på eggen mellom Trollryggen og Store Trolltind. Men her har man et av de mest spektakulære utsiktspunkter i hele Norge. Det konkurrerer med det meste fra resten av verden også.
Utfor kanten stuper Trollveggen 800 loddrette meter ned til fjellgrunnen over steinura. Man ser ned en enorm, u-formet slukt, med hele den enorme fjellveggen ut mot Trollryggen. Det er vanskelig å tenke seg mer dramatisk natur enn akkurat her.
Brura i Trolltindan, Romsdalen.
Dramatisk var det definitivt den 5. november 1946 også. Brurskaret har navn etter Brura, en nesten 100 meter høy tindenål som før den datoen ruvet over skaret. Men da løsnet fjellet, og hele det enorme steintårnet raste ned i avgrunnen.
Hundretusener tonn med stein traff fjellet 800 meter lenger ned, og ble pulverisert. Steinstøvet mørkla Romsdalen i flere timer etterpå. Rart nok var det ingen som la merke til at Brura var borte før i januar 1947.
Da var vår energiske venn Arne Randers Heen sammen med Adolf Grüner på tur opp i Trolltindan for å klatre nettopp Brura. Til sin forferdelse oppdaget de at det meste av Brura var borte. Bare ei lita flis sto igjen. Til gjengjeld viste den seg å by på skikkelige klatreutfordringer.
Ved Brursveinan i Trolltindan, Romsdalen.
Klyving ved Brursveinan
På motsatt side av Brurskaret reiser den svære og spisse Brudgommen seg. På sørsiden av den ligger de mindre formasjonene Brursveinan. Til den laveste av disse er det relativt enkelt å klyve opp fra baksiden, noe jeg oppdaget på en tur i 1998.
Nå hadde jeg for første gang et digitalkamera med opp hit, så jeg ville forsøke å fange de flotte motivene her oppe på nytt. Med tåkeskyene som fremdeles drev rundt i landskapet, var det duket for mange spennende muligheter for dramatiske bilder.
Dette er min 11. tur til Trolltindan i en eller annen form, til alt mellom Nordre og Søndre Trolltind. Men aldri har jeg sett landskapet med slik dramatikk, skapt av tåkeformasjonene som endrer seg hele tiden.
Det er en skjellsettende opplevelse å fotografere dette, og jeg tar meg god tid oppe på kanten ved den sørligste av Brursveinan.
Klyving på vei opp til Store Trolltind, Romsdalen.
Til topps på Store Trolltind
Men jeg må etter hvert rive meg løs, og ta fatt på turen opp til dagens hovedmål, som er Store Trolltind. Den høyeste av toppene i Trolltindan med sine 1788 m.o.h.
Store Trolltind ble første gang besteget den 16. august 1882. Nesten selvfølgelig var det danske Carl Hall som sto for den bestigningen også, sammen med sin trofaste følgesvenn Mathias Soggemoen. I tillegg var Jon Venge med på turen.
De startet fra Åk nede i Romsdalen, og gikk raskt innover Isterdalen. Så tok de seg opp den stupbratte lia opp til Storgrovbotn på “baksiden” av målet. Etter mye plunder og feilnavigasjon, de besteg både Brura og Brudgommen i ren vanvare, så kunne de endelig bygge den første varden på toppen.
Jeg har det noe enklere på min tur, ettersom jeg kan følge i fotsporene til de mange som har gått før meg. Jeg har dessuten selv vært på toppen to ganger tidligere.
På Store Trolltind, Romsdalen.
Det er bratt klyving flere steder på veien, og jeg navigerer gjennom et mylder av kløfter og utspring. Det er en ganske morsom vandring dette, men man bør være fjellvant og ikke har overdreven skrekk for høyder.
Klokka har passert 15.30 da jeg endelig er oppe, etter 7,5 på tur. Jeg har riktignok brukt rikelig med tid på fotografering, så det går helt sikkert raskere for de som vil. For meg har det imidlertid aldri vært noe mål om å gå fortest mulig på noen av mine turer i naturen.
Nå står jeg her på Store Trolltinden med et makeløst, 360 graders panorama rundt meg. Tåkeskyene holder fortsatt stand, men de har blitt mindre utover dagen. De skaper noen fantastiske effekter i landskapet, og det er en enorm naturopplevelse som blir meg til del denne ettermiddagen.
Sommerkveld i Stigbotn nær Isterdalen.
Nedtur til Trollstigen
Alt har en ende, og jeg må nok en gang rive meg løs fra den fantastiske utsikten. Jeg har vært på toppen en snau time, men det er en lang vandring ned til Trollstigen igjen. Så jeg begynner på klyvingen ned mellom de mange fjellformasjonene på vestsiden av Store Trolltind.
En time senere er jeg tilbake i Brurskaret, og nå har all tåke forsvunnet fra den enorme Trollveggen. Det gir et ordentlig sug i magen å se ned det gigantiske stupet. Jeg tar noen flere bilder på kanten, før jeg legger i vei på skrå ned steinura igjen.
Med slitne bein er det ekstra viktig å passe hvert steg ned steinura øverst i Stigbotn. Men det blir en fin kveldstur ned gjennom den korte fjelldalen. Kveldssola farger noen tåkefelter her og der, og det skaper en utrolig flott stemning.
Kveld ved Trollstigen, Isterdalen.
Klokka nærmer seg 20, i det jeg begynner på kneika ned fra Stigbotn. Her er det en formidabel utsikt mot Trollstigen, veianlegget som åpnet i 1936. Veien slynger seg opp den stupbratte fjellsida innerst i Isterdalen, og stiger nesten 600 meter i 11 hårnålssvinger. Veien krysser elva ved Stigfossen på en flott steinhvelvsbru.
Det er stille og fredelig her nå på kvelden, turisttrafikken har gitt seg for dagen. Sola er på vei ned bak Bispen, Kongen og Dronninga, de mektige tindene på vestsiden av Isterdalen. Men tåkedottene ved Storgrovfjellet og Stigbotnhornet farges fremdeles av varme solstråler.
Ved halv ni-tiden på kvelden er jeg tilbake ved den parkerte bilen på toppen av Trollstigen. Jeg har vært ute på tur i tolv og en halv time, og er jo sliten fysisk. Men for en fantastisk opplevelse det har vært. Jeg gleder meg allerede til neste tur i disse fjellene.
Kveldslys ved Kongen, Isterdalen.
Kilder:
Per Hohle – Trolltinder og Trollvegg, Grøndahl & Søn Forlag 1981.
Iver Gjelstenli – Arne Randers Heen, Det Norske Samlaget 1988.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 02.12.2014. Sist oppdatert 17.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
