Publisert 15. august 2017

Så var man der igjen. På enda en konsert med et av verdens største rockeband gjennom tidene, irske U2. Denne gangen til og med på hjemmebane i Dublin. I enorme Croke Park spilte de for mer enn 80000 mennesker en sommerkveld mot slutten av juli.

The Joshua Tree Tour 2017 går sin seiersgang gjennom Nord-Amerika, Europa og Sør-Amerika fra mai til oktober i år. Med 52 konserter totalt feirer turnéen 30-årsjubileet for utgivelsen av plata "The Joshua Tree". Den gjorde U2 til mega-stjerner i 1987, og resten er som man sier historie. Jeg holder i alle fall en knapp eller tre på "The Joshua Tree" som tidenes album. Samtlige låter fra plata spilles i original rekkefølge under hver konsert på årets turné, så da måtte jeg naturligvis få med meg en konsert i denne runden også. Det har lenge vært en drøm å oppleve U2 i Croke Park, så jeg var temmelig euforisk da jeg klarte å kare til meg en billett i januar.

Den 22. juli var det dags, og etter et kvarters gange fra hotellet var jeg på plass på den kjempestore stadionen. Det er bare Wembley Stadium i London og Camp Nou i Barcelona som er større i Europa. Det var bare kvart fullt da den tidligere Oasis-stjernen Noel Gallagher varmet opp med sitt band High Flying Birds. Allikevel skapte han god stemning for de 20000 som hadde kommet, med en blanding av egne låter og gamle Oasis-hits som "Wonderwall" og "Don't Look Back In Anger".

Ved halv ni-tida gikk så det lokale bandet på scenen, og de startet med en serie eldre hits før "Where The Streets Have No Name" runget ut over det kraftige lydanlegget. Deretter kom hele "The Joshua Tree" på løpende bånd, visuelt backet på den gigantiske skjermen med bilder og effekter skapt av showdesigner Willie Williams og fotograf Anton Corbijn. Det ble en episk forestilling vel verdt innsatsen for å komme hit.

Showet fortsatte med senere materiale, til det hele rundet av med "The Little Things That Give You Away", en helt ny låt som peker fremover mot neste album og turné. En flott avslutning på en meget spesiell kveld. Selv om jeg stod relativt lagt bak, hadde jeg en fin synsvinkel med god oversikt. Og stemningen er jeg sikker på var like god fra scenekant til bakerste rad. Her er en bildeserie fra konsertopplevelsen slik jeg så den.

Se bilder

Publisert 11. august 2017

Dublin er hovedstad i Irland, og ligger øst i landet der River Liffey munner ut i Irskesjøen. Selve bykjernen har rundt 550000 innbyggere, mens det bor ca 1,2 millioner mennesker i det større urbane området County Dublin. Den nevnte elva deler byen i to, North Side og South Side. Tradisjonelt har dette vært et ganske klart kulturelt skille, med arbeiderklassen i nord, og mer middel- og overklasse i sør. Selv om slike skiller viskes mer ut i vår tid, er det nok ikke så vanskelig å se spor av dette også idag.

Området ved Dublin Bay har hatt bosetting siden forhistorisk tid, men man anerkjenner 988 som året byen ble grunnlagt. Det var skandinaviske vikinger som først slo seg ned ved elvemunningen, og de hadde stort sett kontroll frem til 1169 da Normannerne invaderte Irland. Flere hundre år med engelsk styre fulgte, før Påskeopprøret i 1916 og påfølgende borgerkrig resulterte i opprettelsen av den irske fristat i 1921.

Dublin har en rekke severdige bygninger og monumenter. Trinity College er blant de mest kjente, det gamle universitetet ble grunnlagt i 1592. Tollbygningen fra 1791 regnes av mange som Dublins fineste, mens Dublin Castle og Four Courts er andre historiske bygninger av stor interesse. Kirker er det også mange av, med St Patrick's Cathedral og Christ Church Cathedral som de viktigste. Moderne arkitektur har sin høyborg ved Dublin Docklands, ved munningen av River Liffey. Her troner The Convention Centre Dublin, Samuel Beckett Bridge og Bord Gáis Energy Theatre som bokstavelig talt lysende eksempler. Sammen med min samboer besøkte jeg Dublin i juli, og her er noe av det vi så langs gatene i den irske hovedstaden.

Se bilder

Publisert 27. juli 2017

Jeg vokste i Heradsbygd sør for Elverum i Hedmark. Naturomgivelsene her er relativt udramatiske, selv om Skjefstadfossen i Glomma kan være et mektig syn i vårflommen. Ellers renner elva blank og stille gjennom et landskap preget av rolige linjer og vid horisont. Som naturinteressert gutt syntes jeg nok det var et litt kjedelig sted, det var fjell, fjorder og fosser som appellerte mest til meg. Men det var langt til Vestlandet og Nord-Norge, så jeg måtte som oftest ta til takke med det jeg hadde i nærheten. Da gjaldt det å finne det som kunne minne om dramatikk.

Det mest spennende stedet jeg visste om som barn, var Haugsberget. Det ligger på vestsiden av Glomma, snaue 3 km fra barndomshjemmet mitt. Østsiden av berget er bratt, med passelige fjellvegger å klatre i. Dessuten går jernbanen her, og det var spennende å "spionere" på togene når de passerte. Etterhvert oppdaget jeg den flotte utsikten på nordsiden av åsen. Her finnes et lite område med skrinn og åpen furuskog, ut på kanten mot Glomma. Herfra ser man ganske langt nordover Østerdalen, med Nordhue og fjellene i Åmot i horisonten.

Med familie i Heradsbygd blir naturlig nok jevnlige turer dit, og av og til må jeg ta turen opp til barndommens "jordbærsted" i Haugsberget. I begynnelsen av juli var jeg tilbake etter noen års fravær. To nydelige solnedganger fikk jeg med meg denne gangen, med flott fargespill i furuskogen og på kveldshimmelen.

Se bilder

Publisert 19. juli 2017

Flotsberget ligger i det sørøstre hjørnet av Elverum kommune i Hedmark. Skogsåsen rager 603 m.o.h. på østsiden av Glommas dalføre, og hører til blant de høyeste åsene i området sør for rv 25. Utsikten er formidabel, det sies man ser sju kirkesogn fra toppen. Om det er et faktum skal jeg ha usagt, men at man ser mye skog er helt sikkert. Veldig mye skog.

Enorme skogområder omgir Flotsberget på alle kanter, og det var grunnen til at man anla en skogbrannvakt her for over hundre år siden. Hytta ved Flotsberget Skogbrandvaktstation ble bygget i 1898, mens utkikkstårnet 400 m lenger nord ble satt opp i 1904. Skogbrannvakta holdt til i hytta fra 1. juni til 15. august, frem til og med den siste sesongen i 1972.

Flotsberget er i dag et populært turmål, med rundt 2000 besøkende hvert år. Den gamle brannvakthytta ble restaurert i 2009-2010 av den fine dugnadsgjengen Flotsbergets Venner, hvor flere ildsjeler sørger for løpende vdelikehold. Derfor er det er også mulig å overnatte i hytta. En kuriositet er "bløtkaketuren" til toppen som arrangeres den første onsdagen i juni hvert år, da baker Flotsbergets Venner bløtkaker og bærer dem til topps. Det er visst servert kake til opp mot 200 personer på slike turer.

Sammen med min søster tok jeg turen til Flotsberget en søndag i begynnelsen av juli. Jeg skal fotografere panoramautsikten med tanke på et skilt på toppen med bilde og informasjon om hva man ser fra stedet. Denne dagen var ikke så godt egnet til det formålet, det var for mye dis i lufta. Men det ble allikevel en kjempefin tur, med vandring i gammel granskog og interessant historie på toppen. Jeg satser på å komme tilbake en blank og fin dag utpå høsten.

Se bilder

Publisert 16. juli 2017

En vårdag i 1772 ble gruvearbeideren Ole Witloch oppsagt ved Sølvverket på Kongsberg, på grunn av en ukjent forseelse. Like etter vandret han til fots mot Modum, og i Skuterudåsen fant han stein han lurte på om kunne inneholde sølv. Han vendte tilbake med steinprøver til Sølvverket senere på året, og disse avslørte at steinen inneholdt et et grunnstoff med mye større verdi: Kobolt. Umiddelbart fikk Witloch med seg flere folk til Modum for å samle ytterligere prøver.

Dette var starten på Koboltgruvene og Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, grunnlagt av kong Frederik VI i 1776. Til tross for at verket var en betydelig bedrift, ble det aldri noen stor suksess under kongelig styre. Men etter Napoleonskrigene havnet verket på private hender, og under eierskap av baron Benecke og Benjamin Wegner hadde Blaafarveværket sin storhetstid fra 1821-1849. Det var datidens største industribedrift i Norge, og dekket 80% av verdensmarkedet for blåfarge.

Koboltblått ble benyttet til dekor i porselen, fordi stoffet tåler den høye temperaturen som trengs for å binde glasur og porselen sammen. Porselen med blå dekor var svært ettertraktet, og fordi kobolt var dyrt å fremtille ble slik porselen et statussymbol på 17- og 1800-tallet. Kobolt hadde på denne tiden større verdi enn sølv. Men etterhvert fikk stoffet konkurranse fra syntestisk fremstilt ultramarin. Revolusjoner og økonomisk krise i 1848 førte til at Blaafarveværket gikk konkurs i 1849.

I 1968 ble gruvene og bygningsmassen overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, og alt er i dag tilgjengelig for publikum som museum. Jeg svingte innom på hjemturen fra Krokskogen, og ruslet rundt på museumsområdet under den buldrende Haugfossen. Elva Simoa hadde stor vannføring, så det var en mektig opplevelse å stå nært fossen. Jeg gikk også over den gamle brua, til utsikten på den andre siden av elva. Mange fine fotomotiv fant plass på minnebrikken, før hjemturen fortsatte over åsene mellom Sigdal og Numedal.

Se bilder

Publisert 13. juli 2017

Krokskogen har en mystisk og spennende klang for mange av oss, kjent fra bl.a. Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr. Skogområdet dekker en stor del av den vestlige Oslomarka, rundt 300 km². Det deles mellom kommunene Hole, Ringerike, Bærum og Oslo. Høyeste punkter er Oppkuven på 703 m.o.h., og Ringkollen en meter lavere. Skog er ikke overraskende det dominerende elementet i landskapet. Det finnes en god del gammel naturskog, og flere naturreservater verner denne mot inngrep.

En fredagskveld i midten av juni bestemte jeg meg for å skrape litt i overflaten på Krokskogen, og la i vei etter endt arbeidsdag. Målet var Mørkgonga, en smal kløft i lavaplatået øst for Steinsfjorden på Ringerike. Jeg har sett mange bilder av denne siden jeg var liten, og har hatt den på turlista i mange år. Det ble en bratt og tung oppstigning, det skiller rundt 400 høydemeter mellom utgangspunktet og toppen. Varmt og fuktig var det også, så det ble en svett opplevelse med mange myggstikk som vonde minus. Opp gjennom Mørkgonga var det dessuten svært bratt, så fastmontert vaier og tau var til god hjelp her.

Men vel oppe var alt ondt glemt, det var en virkelig flott naturperle jeg stod ved. Kløfta var overgrodd av mose, små bregner og annen vegetasjon, og langt der nede blinket det i Steinsfjorden og det vakre kulturlandskapet rundt. Fremme på kanten var det dessuten en makeløs utsikt mot hele Ringerike. Jeg brukte en stund på fotografering her, før jeg tok turen videre opp på Gyrihaugen. Toppen er blant de høyeste på Krokskogen med 682 m.o.h., og ligger bare en kilometer fra Mørkgonga. Utsikten herfra er også vid, og på veien opp passerer man det idylliske tjernet med det artige navnet Migartjern. Det ble sent før jeg var nede igjen, og ja, jeg fikk med meg solnedgangen ved Mørkgonga. Jeg hadde håpet på direkte sollys inn i kløfta, men litt for mange skyer hindret det. Det får bli til neste gang.

Dagen etter tok jeg turen opp til Kongens Utsikt, som ligger litt lenger sør på kanten av det store skogplatået øst for Tyrifjorden. Stedet fikk navnet etter kong Karl Johans besøk i 1832, men først 50 år senere fikk det sin nåværende steinoppbygging og rekkverk. Det er lett å nå dit på god sti fra Kleivstua, og det gir deg en storlagen utsikt over Tyrifjorden og Steinsfjorden. På vei ned bilveien fra Kleivstua fikk jeg også sett paragliding på nært hold. Ved Kronprinsens Utsikt ligger et populært startsted for denne aktiviteten, som unektelig ser veldig spennende ut. Jeg stilte meg opp med telelinsa på kameraet, og fikk tatt noen flere høytsvevende bilder

Se bilder

Publisert 10. juli 2017

I reiselivssammenheng er Norge utvilsomt mest kjent for vårt vakre naturlandskap. Geiranger, Preikestolen og Trolltunga drar årlig mange hundre tusen turister til landet. Men vi har jammen mye flott kulturlandskap å by på også. På det sentrale Østlandet bølger åkrene kilometerlange mellom staselige gårder, små grender og tettsteder. Tidlig på sommeren bugner det av fargerike markblomster langs veiene, mens det spirer og gror på dyrket mark.

En dag i midten av juni var jeg på rundtur med kameraet på Romerike og Hadeland, og ruten gikk på småveier gjennom Fet, Skedsmo, Nes og Eidsvoll kommuner. Bilen snirklet seg frem på veier gjennom sammenhengende oppdyrket jord nesten helt frem til Minnesundbruene i sørenden av Mjøsa. Herfra gikk turen over åsene i Hurdal til Gran på Hadeland. Her besøkte jeg bl.a. en 2000 år gammel steinring ved Bilden, og Tingelstad gamle kirke fra 1220-tallet. Jeg kjørte videre langs idylliske Randsfjorden og gjennom Ringerike før det ble litt mer fotografering i Modum. Deretter vendte jeg nesen hjemover igjen med mange bilder av sommerlig kulturlandskap i bagasjen.

Se bilder

Publisert 7. juli 2017

Når jeg legger ut på en fottur har jeg alltid håp, eller til og med forventninger om en fin naturopplevelse. I tillegg til brukbare bilder fra turen, naturligvis. Alt blir ikke alltid innfridd, men stort sett har jeg vært heldig. Så skjer det fra tid til annen at virkelighetens landskap fullstendig overskygger alle drømmer og forventninger. Like vest for Odda i Hardanger ligger et slikt landskap.

Folgefonna er den tredje største isbreen på det norske fastlandet, og den sender flere vakre utløpere til de dype dalene som omkranser Fonna på alle kanter. En av dem er Buarbreen, som stuper bratt ned i Buardalen ved Odda. To spektakulære brefall, Øvre og Nedre Buarbreen, fyller det øverste partiet av dalføret. En tursti leder inn til fronten på den sistnevnte brearmen, men det er turen opp til Reinanuten på sørsiden av dalen som gir det ultimate inntrykket. Om du bare en gang i livet skal oppleve naturen ved Folgefonna, gjør det her!

Den merkede stien tar utgangspunkt ved gården Buer, og den veksler mellom å gå bratt eller veldig bratt opp hele lia på sørsiden av Buardalen. Det er en blytung tur, både opp og ned. Har du problemer med knærne blir det vondt å gå ned igjen. Men belønningen på toppen er det få steder som kan overgå. Her kommer man tett innpå de enorme ismassene som velter ned fra brekappa oppe på fjellet, og landskapet burde kunne ta pusten fra alle og enhver som tar turen opp. "The finest ice scenery in Europe!" sa Slingsby om Austerdalsbreen i Sogn (se forrige artikkel). Buarbreen kan heller ikke være langt ned på den lista. Her er noen av mine inntrykk fra en tur i slutten av august 2003.

Se bilder

Publisert 4. juli 2017

Austerdalsbreen er en utløper på sørsiden av Jostedalsbreen, den ligger innenfor Veitastrond i Sogn. Den får tilførsel av is fra hovedbreen via de spektakulære brefallene i Odinsbreen og Torsbreen, og disse elementene skaper noe av det mest fantastiske brelandskapet vi har i Norge. Det er en drøy times gange fra Tungestølen og inn til brefronten, i ganske flatt og lettgått terreng. Turstien går imidlertid videre over til nordsiden av storbreen og ned til Briksdal i Olden, men det er en tyngre affære på 12-14 timers fottur. Historien om hvordan denne ruta ble til er ganske spesiell.

Den 10. august 1894 startet engelskmannen William Cecil Slingsby på en fire dagers ekspedisjon for å utforske Austerdalsbreen, den gang en ukjent flekk på kartet. Med seg hadde han den unge nevøen Cyril Todd, og fjellføreren Mikkel Mundal. Samtidig, uten at de vet om hverandre, startet Kristian Bing og Daniel Søgnesand fra nordsiden av Jostedalsbreen, med Austerdalsbreen som mål.

Slingsby og følget hans starter grytidlig fra Tungestølen, på ekspedisjonens andre dag. De når inn til brefronten kvart over fem, og litt før klokka åtte er de ved foten av det stupbratte fjellpartiet som leder opp på selve Jostedalsbreen. Slingsby roser Mikkel Mundals egenskaper som fjellfører i sin artikkel om turen i turistforeningens årbok for 1895. De når toppen 10.45, og Slingsby utbryter "This is probably the finest ice scenery in Europe!". Men til sin store overraskelse finner de en varde bygget av kvartsholdig stein, og ferske fotspor rett ved siden av den. Den unge Todd synes det ligner veldig på spor av mennesker, men de eldre slår fast at ingen mann har satt sin fot her. Det må være en bjørn.

Men etter å ha fulgt sporene noen hundre meter må de allikevel innse det merkelige sammentreffet: Noen timer tidligere hadde Bing og Søgnesand kommet frem til det flotte utsiktspunktet ved Odinsbreen, og bygget varden som i dag bærer navnet Kvitesteinsvarden. De hadde så vendt tilbake over breen samme vei som de kom. Like etter nådde altså Slingsby, Todd og Mundal toppen, men de to partiene møttes først noen dager senere i Fjærland. En ny rute over breen var funnet, og to år etter ble det sprengt ut bedre fotfeste i de vanskelige partiene i den bratte fjellsiden.

I august 2003 gikk jeg inn til breen for andre gang, åtte år etter min første tur. Denne gangen tok jeg turen opp på selve breen, som er flat og ganske lett å bevege seg på. Det er en stor opplevelse å se dette landskapet, med de stupbratte brefallene mellom loddrette fjellvegger. Mange fine fotomotiver åpenbarer seg også ved smeltevannsdammer og strukturer i breen. Jeg har senere besøkt breen på høsten, men det er store muligheter for at min siste tur her ikke er gått.

Se bilder

Publisert 30. juni 2017

Austevoll er nok en øykommune vest i Hordaland. Den ligger sør for Sotra, og består av mer enn 600 øyer, holmer og skjær. Fiske og havbruk dominerer næringslivet, men nærhet til Bergen har ført til befolkningsvekst til tross for at fastlandsforbindelse mangler. Drøyt 5000 mennesker bor på 12 av de store øyene, med Huftarøy, Selbjørn, Hundvåko, Stolmen og Stora Kalsøy som de største.

Jeg avsluttet min vårlige vestlandstur med et besøk i Austevoll, og tok en tidlig ferge fra Krokeide til Hufthammar på Huftarøy. Morgentåka lå tett over fjorden og øyene der ute. Men værmeldinga var fortsatt bra, så det var bare å vente en stund. Og morgentåka gjorde som den pleier, den fordampet da sola fikk ordentlig tak. Derfra og ut var det få skyer i sikte også denne dagen.

Hufthamartunet ligger ved garden Hufthamar nord på Huftarøy. De eldste bygningene her stammer fra 1600-tallet, og tunet var bebodd frem til 1970. Austevoll kommune overtok stedet som testamentarisk gave, og restaureringsarbeidet startet i 1976 med tanke på bygdetun. Jeg fotograferte de gamle husene før turen gikk videre over bruer, holmer og øyer ut til Stora Kalsøy. Her fant jeg Bakkasund, et idyllisk fiskevær lengst nordvest i kommunen. Det må innrømmes at en is ble fortært på brygga i det fine været.

Mer idyll fant jeg på Stolmen, lengst sørvest i Austevoll. Her finner vi Våge og Kvalvåg. Sistnevnte ligger inne i en trang vik, vakkert omkranset av gamle sjøhus og kaier. Vakkert var det også ved Vikevågen på Huftarøy, med lysegrønne enger bak naust og brygger. Ved Husavik forlot jeg kommunen, en ny ferge tok meg over til Stord og veien hjem. En flott avslutning på en strålende tur, og 15 nye kommuner har fått sin plass på frittfallfoto.no. Nå mangler bare ni.

Se bilder

Publisert 26. juni 2017

Vårturen min gjennom Hordaland fortsatte med en liten byvandring i Bergen sentrum. Fra Bygarasjen gikk jeg til Torgalmenningen og Vågen, langs Bryggen og gjennom den gamle bebyggelsen mellom Øvregaten og Marken. Sola skinte fra skyfri himmel, og byen var i ferd med å merke økende tilstrømming av turister. En rask undersøkelse i bildearkivet mitt hadde avslørt at det bare fantes kveldsbilder fra Bergen, så det ble en nyttig og trivelig formiddag i Norges nest største by.

Vest for Bergen ligger et stort øyrike, med de fire øykommunene Askøy, Øygarden, Fjell og Sund. Jeg begynte med førstnevnte, og kjørte over den store øya som har gitt navn til kommunen. Veien gikk stedvis gjennom gammelt kulturlandskap, før den førte meg videre ut til Herdla. Denne lille øya er kjent som det rikeste fugleområdet i Hordaland, godt over 200 fuglearter er registrert her. Det finnes også flere ruiner av tyske forsvarsanlegg fra krigens dager.

Enda et hakk vestover finner vi Sotra, og herfra strekker Øygarden nordover seg med ei lang og smal rekke av halvstore øyer. Det er Toftøyna, Rongøyna, Ona, Seløyna og mange flere. Jeg besøkte det koselige Herdleværet ved Ona, før jeg tok turen så langt nordover jeg kom med bil her. Det vil si til Hellesøy, et lite fiskevær på nordspissen av Seløyna. På tilbakeveien svingte jeg innom Turøy, og gikk opp til øyas høyeste punkt ved Turøyvarden. Her står en flere meter høy varde som et godt synlig seilingsmerke. Utsikten er naturlig nok temmelig vid. I april ifjor ble Turøy kjent over hele landet, da den tragiske helikopterulykken like innenfor øya tok 13 menneskeliv.

Jeg tok også en rundtur på Sotra, en av Hordalands største øyer med sine 175 km². Telavåg var siste stopp her ute, et sted med en ganske dyster historie. Stedet var sentralt i den såkalte Nordsjøfarten, illegal persontransport over til Storbritannia. Telavågingene var også aktive i øvrig motstandsarbeid. I april 1942 ble operasjonene avslørt, med grusomme represalier som følge. Alle bygninger ble sprengt og brent, båter ble senket og husdyr slaktet. Arbeidsføre menn i alderen 16-60 år ble sendt til konsentrasjonsleir i Sachsenhausen, hvor nesten halvparten omkom som følge av sykdom og underernæring. Denne håndteringen var ment som avskrekking mot videre motstand, og stedet skulle fjernes fra kartet. Men dette skapte en sterk symboleffekt etter krigen, og Telavåg ble raskt gjenoppbygd med hjelp fra det offentlige Norge og mange frivillige.

Fra øyriket bar det inn på fastlandet igjen, til Os kommune sør for Bergen. Her ligger ruinene av Lyse Kloster, grunnlagt i 1146 av cistercienser-munker fra England. Det var i drift frem til 1536, da reformasjonen ble innført og danskekongen overtok stedet. Klosteret ble revet noen år senere, men godt bevarte rester kan fortelle mye om hvordan det har sett ut. Et spennende foto-objekt var det i alle fall, og med det kom også kvelden. En blikkstille stund ved Hetleflotvatnet ble dagens stemningsfulle avslutning.

Se bilder

Publisert 22. juni 2017

Så var turen kommet til de fire Nordhordlandskommunene Austrheim, Lindås, Meland og Radøy. Disse ligger rett nord for Bergen, men er svært landlige i sin fremtoning. Bare Knarvik i Lindås har større tettbebyggelse, og dette er også regionsenter for det meste av distriktet. Området ligger på en rekke større øyer og halvøyer, og landskapet preges av langstrakte fjorder og sund mellom lave fjell og åser. Åpent kulturlandskap gir rom til mange spredte gårder, små grender og tettsteder.

I Austrheim ligger Vardetangen ut mot Fensfjorden i nord. En stor steinvarde og steintavle markerer at dette er Norges vestligste fastlandspunkt. Det er kanskje ikke så spektakulært som de tre andre ytterpunktene våre, der det ligger innenfor både Fedje og Fosnøya. Men det er interessant nok, og vel verdt de 20 minuttene det tar å gå ut dit.

Lindås kommune har mye flott kulturlandskap å by på, med mange gamle gjerder, naust og uthus bygget i stein. Men ved Hodnesdal har de gamle tatt det litt lenger. Her finner vi to svære løer, eller låver, i tørrmurt naturstein. Praktfulle kulturminner i det gamle beitelandskapet. Mer flott kulturmark finnes på Lygra. Her ligger Lyngheisenteret, som tar vare på tradisjoner knyttet til lyngheiene og bruken av disse. Utpå sensommeren og høsten blomstrer purpurklyngen, og da er nok landskapet her en ekstra reise verdt.

Meland og Radøy byr på mer kulturlandskap, og skiller seg slik sett ikke nevneverdig fra Lindås eller Austrheim. Ved Kolåseidet på Radøy fant jeg et gammelt steinnaust som lå vakkert til ved bredden av Hallandsvatnet. Jeg besøkte også Bogatunet ikke langt unna. Dette middelaldertunet er et såkalt sammenbygd anlegg, med flere funksjoner som bolig, uthus og fjøs i en og samme bygning. Disse var vanlige på 1500-tallet i Nordhordland, men svært få av dem er bevart.

Se bilder

Publisert 20. juni 2017

Fedje er en liten øykommune i Nordhordland, en av Norges minste. Med snaue 10 km² er Fedje bare større enn Utsira og Kvitsøy i areal. Litt færre enn 600 innbyggere bringer heller ikke kommunen høyt på lista over mest de befolkede. Men når mai varter opp med strålende sol og vindstille vær er det plenty med maritim idyll. Fedje kommune består av mer enn 100 øyer og holmer, den klart største bærer samme navn som kommunen og huser alle innbyggerne.

Fiske har historisk sett vært hovedgeskjeft, men dagens næringsliv er mer variert. Naturlig nok er mye fortsatt knyttet til havet. Et opplæringssenter for maritimt miljø, trafikkovervåkning for farvannene mot Sture og Mongstad, og losstasjon er lokalisert på Fedje. Reiseliv begynner også å få en viss betydning.

Like sørvest for hovedøya ligger Hellisøy fyr, med Norges nest eldste støpejernstårn, etter Eigerøy fyr i Rogaland. Det er 32 m høyt og ble tent første gang i oktober 1855. Fyret har en helt spesiell konstruksjon. Som sikring mot bølgeslag er tårnet foret med teglstein, og de to nederste etasjene er dessuten fylt med naturstein. Bare Hellisøy og det nevnte Eigerøy fyr har denne konstruksjonen i Norge.

Jeg tok bilferga fra Sævrøyna i Austrheim over til Fedje en nydelig dag i begynnelsen av mai. Her ruslet jeg rundt blant småbebyggelsen med naust og sjøhus, mens vårkål og løvetann lyste gult på grønne flekker. En veldig trivelig opplevelse her ute i havgapet. Og nok en kommune krysset av i lista.

Se bilder

Publisert 17. juni 2017

I begynnelsen av mai kom en godværshelg med sol og høye temperaturer, og den måtte naturligvis utnyttes. Et par kommuner i Ytre Sogn har lenge stått på planen sammen med store deler av ytre Hordaland. Dette er en del av mitt pågående prosjekt for å ta bilder fra samtlige av Norges kommuner, noe jeg ikke har jobbet videre med siden ifjor høst. Etter at Vestfoldkommunene Stokke og Andebu ble historie i sammenslåingen med Sandefjord fra 1. januar i år, er nå 426 det magiske tallet. Før denne turen til Vestlandet manglet bilder fra 23 kommuner på frittfallfoto.no.

Ytterst i Sognefjorden ligger Gulen og Solund kommuner. Førstnevnte ligger på sørsiden av fjorden, og er kanskje mest kjent for Gulatinget. Det gamle tingstedet ligger ved Floli et par kilolmeter fra Eivindvik. Et annet spesielt sted i Gulen er Brekke, ofte nevnt som Norges mest nedbørrike sted. Målestasjonen her har i alle fall den høyeste årlige nedbørsnormalen i landet med 3575 mm, men fjellområdene her i vest mottar betydelig større mengder. Ålfotbreen har f.eks. en normal på like under 6000 mm.

Solund er en ren øykommune på nordsiden av Sognefjordens utløp i havet, og den er også Norges vestligste kommune. Den største øya er Sula med 116 km². Flere andre øyer som Losna, Rånøyna og Ytre Sula ligger på rekke og rad før holmer og skjær overtar helt ut mot Utvær i vest på 4° 30'. Hardbakke er kommunesenter med drøyt 350 innbyggere. Det er et vakkert og kupert landskap som dominerer her ute, med knauser og nakne fjell helt opp til 569 m.o.h. på Krakhellenipa. Rett under fjellet ligger fergekaia med forbindelse til fastlandet på begge sider av Sognefjorden.

Jeg ankom Gulen på kvelden da en flott solnedgang farget himmelen over øyriket ytterst i fjorden. Det ble behørig fotografert, før jeg fant meg en fin overnattingsplass ved Rutledal. Morgenen etter bar det med første ferge over fjorden til Solund, og en biltur frem og tilbake langs hovedveien på øyene. Jeg fant mange idyller å fotografere her også, før turen gikk tilbake mot Gulen og videre sørover til Nordhordland.

Se bilder

Publisert 14. juni 2017

De siste to månedene har vært fullstendig dominert av bildebehandling og publisering av bilder fra USA. Men jeg har vært ute med kameraet her hjemme også, så nå da utenlandsprosjektet er fullført er det kanskje på tide med mer hjemlig stoff?

Mange steder i Norge tok det sin tid før vinteren ville slippe taket, med snøfall langt ut i mai. Tromsø fikk sågar snø så sent som 29. mai. Så ille var det ikke her i Telemark, men disse bildene fra begynnelsen av måneden viser at nysnøgrensa lå nær 300 m.o.h. i åsene på Drangedalsheia. Jeg kjører ofte forbi det idylliske Gongevatn på mine jevnlige turer mellom Lillesand og Bø, men denne blikkstille maikvelden måtte jeg ta en liten fotostopp.

Se bilder

Publisert 11. juni 2017

Den siste dagen på USA-turen var kommet. Vi befant oss i Barstow, California, med bare et par timers kjøring til Las Vegas og flyreisen hjem. Men å sitte mesteparten av dagen i den ganske så kjipe byen var ikke noe vi var særlig interesserte i. Så vi tok en lang omvei, og det bar naturligvis ut i ørkenen igjen. Vi satte nok en gang kursen mot Death Valley, et landskap som virkelig har fascinert oss begge. Men først: Litt galskap.

Selv om jeg hører på mye forskjellig musikk, er det noen få band og artister som har vært med meg siden tidenes morgen. Det største av dem er irske U2. Og den aller største plata er The Joshua Tree fra 1987. Noe av inspirasjonen til denne skiva hentet bandet nettopp her i Mojave-ørkenen, og i desember 1986 var de på en rundtur i området sammen med fotografen Anton Corbijn. Like vest for Death Valley National Park fant de det nå berømte Joshua-treet som prydet platecoveret, og ble symbolet på turneen og perioden som fulgte. Det hadde unektelig vært artig å finne det igjen.

Joshua-trær vokser bare i Mojave-ørkenen, og er ikke vanskelige å finne. Men å finne det ene treet er kanskje ikke så enkelt. Vi prøvde to dager tidligere da vi passerte her, men jeg hadde stolt på feil internett-kilde. Nå hadde jeg gjort grundigere research, og vi gikk rett på stedet, like øst for Owens Valley. Treet døde for mange år siden, og har falt over ende. Men det er allikevel et sted flere U2-fans har valfartet til opp gjennom årene. De har lagt igjen diverse spor, som etter mitt syn bare forsøpler stedet. Jeg ryddet det meste unna før jeg tok bilder, men la alt på plass igjen før vi dro. Jeg må dog innrømme at jeg tok med en liten, løs barkebit fra treet. Så nå er jeg i samme klasse som de gærne fotballsuporterne med gress fra Old Trafford eller Anfield i stua.

Vi kjørte på nytt gjennom Death Valley, og vi tok nå runden via Badwater og Ashford Junction. Vi stoppet ved saltslettene og flere andre steder i det utrolig øde landskapet. Fargeløst er det imidlertid ikke. Berggrunnen inneholder mange mineraler og metaller, så det er et område rikt på geologisk struktur og kulør.

Så var vi kommet til veis ende på vår tur i det ville vesten. Reisen begynte i Las Vegas, og den endte her 14 dager senere etter 8600 km på veien gjennom seks stater. En eventyrlig reise som blir en bauta blant mange lysende turminner. Det var ni år siden forrige USA-tur. Jeg håper det ikke blir like lenge til neste. Takk for turen, Thor!

Se bilder

Publisert 8. juni 2017

Min far abonnerte på National Geographic fra 1970-tallet. Som liten bladde jeg ofte og mye i disse bladene, med fantastiske bildereportasjer fra hele verden. En av artiklene som festet seg tidlig i minnet, handlet om Yosemite nasjonalpark i California. Jeg så på bildene av loddrette fjellsider i glattskurt granitt, kuppelformede topper, idylliske enger ved elva i dalbunnen, og ikke minst: De vanvittige fossefallene. Upper Yosemite Falls, Bridalveil Fall og alle de andre. Det var de jeg var aller mest opptatt av, og allerede for 40 år siden drømte jeg om en dag å reise dit for å se dem. Den 14. april i år kom den dagen.

Yosemite National Park ligger i fjellkjeden Sierra Nevada, som strekker seg drøye 600 km gjennom det østlige California. De høye fjellene skaper regnskyggen som hindrer nedbør i å nå de tørre ørkenstrøkene på østsiden, f.eks. Death Valley. Nasjonalparken dekker drøyt 3000 km² på vestsiden av fjellene, men parkens midtpunkt er Yosemite Valley. Rundt 4 millioner mennesker besøker Yosemite hvert år, med rekord på over 5 millioner i 2016. De alle fleste av disse kommer til det lille området som Yosemite-dalen dekker, ca 18 km². Det er unektelig ikke uten grunn.

Etter vår lange og noe slitsomme biltur dagen i forveien, var det hardt å stå opp grytidlig. Men det måtte til, vi hadde en times kjøring fra Mariposa og opp til Yosemite. For å rekke soloppgangen måtte vi tidlig avgårde, men det skulle vi ikke komme til å angre på. Gårsdagens snøstorm hadde passert, og klarvær hadde overtatt. Stormen hadde lagt igjen et blendende hvitt snødryss i fjellene rundt dalen, og i skarp kontrast til de vårgrønne engene i dalbunnen var det så vakkert det kan bli. Snakk om gutter med griseflaks.

Drømmen om Yosemite ble til gåsehudfremkallende virkelighet allerede da sola stod opp. Jeg hadde plassert meg på bredden av Merced River, med den 1300 m høye og loddrette fjellsiden på El Capitan midt imot. Det varme sollyset smøg seg sakte nedover granitten mens kameraet mitt fikk kjørt seg. Etterpå tok vi flere runder på de enveiskjørte veiene i dalen, og stoppet ved alle de kjente attraksjonene. Både Upper og Lower Yosemite Falls, Half Dome, Cathedral Spires, Tunnel View og Bridalveil Fall ble i tur og orden brent fast i minnebrikkene.

Vi fikk godt betalt for å stå opp tidlig. Det var lite folk ute på morgenen, og vi fikk vandre langs elva flere steder helt alene. Turistene flokket seg stort sett rundt de største fossefallene, og Tunnel View. Da vi forlot Yosemite Valley rundt klokka ett, var rekka av biler på vei opp nesten endeløs. De som stod bakerst hadde mange timer i kø foran seg, om de i det hele tatt ville nå frem før mørket falt på. Men vi hadde fått nye minner for livet. De var minst like spektakulære som guttedrømmen fra National Geographic.

Se bilder

Publisert 4. juni 2017

Etter overnatting i Gila Bend vest for Phoenix gikk reisen vår videre nordvestover gjennom Arizona. Ved Lake Havasu City forlot vi staten for denne gang, og bega oss inn i Mojave-ørkenen i California. Det er den minste av de nordamerikanske ørkenområdene, med rundt 124000 km². Til gjengjeld er den tørrest av dem alle. Gjennomsnittlig faller bare rundt 330 mm nedbør årlig over Mojave-ørkenen, det skyldes at den ligger i regnskyggen av de høye Sierra Nevada-fjellene. Det er imidlertid store variasjoner innenfor området. I nord ligger et beryktet dalføre.

Funeral Mountains. Coffin Peak. Badwater. Furnace Creek. Stedsnavnene vitner om død, elendighet og varme. Vi har kommet til Death Valley, det varmeste stedet på kloden. På ettermiddagen den 10. juli 1913 målte United States Weather Bureau 56,7°C ved Furnace Creek, den høyeste lufttemperaturen målt på jordas overflate. Her kommer det mindre enn 60 mm nedbør pr år, ikke mer enn det som av og til kommer på et døgn ved kraftige sommerlavtrykk i Norge.

Death Valley ble nasjonalmonument i 1933, da president Herbert Hoover satte av nesten 8000 km². Så sent som i 1994 ble området utvidet til 13300 km², og omgjort til nasjonalpark. Det ble dermed en av de største i USA. I Death Valley finner vi det laveste punktet i landet, Badwater Basin ligger 85,5 m under havnivå. Samtidig er dalen omgitt av høye fjell. Den langstrakte fjellkjeden Panamint Range når 3366 m.o.h. på Telescope Peak. Det er en enestående opplevelse å gå på de glovarme saltslettene ved Badwater, og samtidig se snøkledte fjell bare to mil unna.

Death Valley har svært lite vegetasjon. Stein, grus og sand dominerer fullstendig. Men det er allikvel et svært fascinerende landskap, med fargerike strukturer i stort monn. Vi fanget solnedgangen ved fantastiske Zabriskie Point, før vi kjørte tilbake til Shoshone for overnatting. Dagen etter kjørte vi på nytt gjennom nasjonalparken, med en flott stopp i sanddynene ved Stowepipe Wells. Det bar videre over Panamint-fjellene, til Owens Valley ved foten av mektige Sierra Nevada. Selve årsaken til det knusktørre området vi nettopp hadde passert.

Ved Lone Pine fikk vi et makeløst panorama med fjelltopper, og midt i blant dem tronet Mount Whitney. Med 4421 m.o.h. er toppunktet USA's høyeste utenfor Alaska. Vi hadde planer om å komme oss over på vestsiden av fjellene, men det skulle vise seg å ikke bli så lett. Et voldsomt snøvær hadde veltet inn fra vest, og for å få lov å kjøre over den eneste åpne fjellovergangen ved Lake Tahoe måtte vi ha snøkjettinger på bilen. Det fikk vi skaffet oss, til glede for bensinstasjoneieren i Meyers. Men flere utfordringer ventet. Flom og veiarbeid hadde stengt flere veier i området vest for Sierra Nevada, men vi fikk navigert oss gjennom det til slutt. Etter en svært lang dag fant vi endelig sengene på et motell i Mariposa litt over midnatt. Store ting ventet grytidlig neste dag.

Se bilder

Publisert 31. mai 2017

Saguaro National Park er et todelt verneområde ved Tucson i Arizona. Øst for byen ligger Rincon Mountains, og i vest finner vi Tucson Mountains. Begge har arealer underlagt nasjonalparkvern, og de tar vare på landskap, flora og fauna typisk for Sonora-ørkenen. Nasjonalparken har navn etter den gigantiske Saguaro-kaktusen, et symbol på denne delen av USA og kjent fra utallige western-filmer, tegneserier og annen populærkultur.

Vi ankom det vestre området utpå ettermiddagen, etter en lang kjøretur fra White Sands i New Mexico. Det var varmt og godt da vi kjørte en runde gjennom landskapet på sørsiden av Tucson Mountains. Selv om nasjonalparken har over 250 km med stier, holdt vi oss nær bilveien i varmen. Det var plenty med kaktus å fotografere, og ikke bare Saguaro. Prickly Pear kaktus blomstret her og der, men de lange og skarpe piggene signaliserte tydelig at det ikke var lurt å komme for nær. Det var generelt smart å se seg godt for når man gikk rundt her, men det var et fint område jeg kunne tenke meg å se i solnedgangen ved en senere anledning.

Se bilder

Publisert 29. mai 2017

I Tularosa Basin lengst sør i New Mexico ligger White Sands National Monument. Det fikk sin vernestatus i 1933, og beskytter verdens største felt med sanddyner av gipskrystaller. Feltet dekker over 700 km² av den flate og tørre dalen, og danner et sammenhengende teppe av hvite sanddyner.

Gips opptrer svært sjelden som sand, siden det løselig i vann. Og som normalen er blir gipsen i White Sands ført med nedbøren fra de omkringliggende fjellområdene San Andres og Sacramento Mountains. Men Turlarosa Basin har ikke noe utløp til havet. Vannet synker dermed ned i grunnen eller samles i grunne dammer som senere tørker ut. Begge deler etterlater gipskrystaller på overflaten, som ettehvert eroderes til sand og føres med den dominerende vindretningen til sanddynene.

Etter den lange bilturen gjennom New Mexico, hadde vi overnattet i Alamogordo like øst for White Sands. Jeg var som vanlig tidligere oppe en turkameraten, så jeg tok en morgentur til nasjonalmonumentet. Her fikk jeg fotografere de hvite sanddynene i det lave morgenlyset, før varmen tok til for alvor. Flotte mønstre i sanda skapt av vinden bølget bortover i landskapet, tilsynelatende uten ende. Jeg returnerte etterhvert til motellet, pakket bagasjen og fikk med en lys våken Thor som også hadde lyst til å se sanddynene i White Sands. Jeg svingte dermed innom igjen på veien vestover, og vi tok en kort vandring i det fascinerende landskapet.

Se bilder

Tilbake til toppen