Publisert 18. oktober 2017

Kjerringøy ligger på kysten nord for Bodø, men til tross for navnet er stedet lokalisert på fastland. Allikevel trengs båt for å komme hit langs landeveien, fylkesvei 834 med ferge over Mistfjorden er den eneste veiforbindelsen til dette lokalsamfunnet. Kjerringøy er for mange synonymt med det gamle handelsstedet ved Kjerringøysundet, svært vakkert plassert ved hvite sandstrender og turkisgrønt vann. Kjent fra flere filminnspillinger, bl.a. av flere Hamsun-romaner. I bakgrunnen troner spisse topper i Strandåtindan og Sjunkhatten nasjonalpark.

Handelsstedet ble grunnlagt mot slutten av 1700–tallet. Her ble det drevet gjestgiveri, siden stedet i uminnelige tider hadde blitt brukt som overnattingsplass for fiskere på vei til og fra Lofoten. Ved sundet kunne hundrevis av båter være dratt opp på land i de mest hektiske periodene. Kjøp og salg førte etterhvert til at Kjerringøy ble det rikeste handelsstedet i Nordland. Handelsmennene kjøpte fisk i Lofoten og andre steder, og tørket eller saltet den for videresalg f.eks. i Bergen. Tilbake tok de med seg varer og utstyr som ble solgt i krambua på Kjerringøy, eller i Lofoten.

Rundt 1820 kom oppgangstider med gode priser på fisk, og flere handelsmenn gjorde det bra på Kjerringøy. Erasmus B.K. Zahl er kanskje den mest kjente av dem, han giftet seg i 1859 med Anna Elisbeth Ellingsen. Hun var enke etter den tidligere handelsmannen Jens Nicolai Ellingsen, som hadde drevet handelsstedet godt. Men med Zahl hadde Kjerringøy sin absolutte storhetstid, som nådde toppen i 1875.

Utover på 1900-tallet kom nedgangstider, og Kjerringøy ble drevet som handelssted bare frem til 1937. Etter mange års forfall kjøpte Nordlandsmuseet stedet i 1959. Siden da er det gjort betydelig restaurering og vedlikehold, og Kjerringøy fremstår i dag som en helt unik kystperle i både nasjonal og internasjonal sammenheng.

I slutten av august reiste jeg på nytt nordover, bare få uker etter hjemkomst fra den lange bilturen til Finnmark. Denne gangen var det trivelig å ikke være alene på tur, for min samboer byttet heldigvis den spanske solkysten med Nord-Norge. Hovedmålet med turen var de to siste kommunene jeg manglet i bildearkivet, Værøy og Røst. Men før vi kom så langt hadde vi en dag til rådighet i Bodø.

Jeg har opp gjennom tida besøkt Kjerringøy flere ganger, men det var mange år siden sist da vi tok turen nordover fra byen. Vi hadde griseflaks med været. Sola skinte fra den blå himmelen over oss, mens skyer vaket rundt på alle kanter da vi kom frem til handelsstedet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd før vi fikk med oss en omvisning av en meget dyktig guide. Han hadde en imponerende formidlingsevne, og ga oss en opplevelse verdt turen alene. På tilbakeveien stoppet vi ved flere fine sandstrender langs kyststrekningen, og etter litt shopping i Bodø ble det også tid til en kveldstur til Mjelle.

Se bilder

Publisert 15. oktober 2017

Årets sommer var hektisk med mye reisevirksomhet, men det var på ingen måte over selv om den varmeste årstida gikk mot slutten. Sent i august bar det avgårde igjen. Denne gangen på en arbeidsreise til Hordaland, med fotografering av samferdselsprosjekter i Lindås og på Bømlo. Men langs reiseveien blir det som regel tid til mer eller mindre tilfeldige fotostopp, og denne turen var ikke noe unntak. På vei vestover ble det noen bilder av eplehøsten i Hardanger, og en tur gjennom Eksingedalen i Vaksdal. Det siste for å unngå den fæle veien langs Bolstadfjorden og Eidsfjorden. Det ble dessuten en overraskende fin tur gjennom dalen, med mange flotte fosser i Ekso. Spesielt Storeglupen ved Lavik var imponerende. Før det mørknet rakk jeg også en kveldstur ut på lyngheiene ved Lygra.

Tidlig neste morgen var jeg på plass i Bjørsviktunnelen på E39, og fikk fotografert tunnelbelysning uten avbrudd av plagsom trafikk. Deretter bar det ned gjennom Midthordland og Sunnhordland til Stord og Bømlo. På veien stoppet jeg ved flere gamle kulturminner på lista mi, bl.a. ved Holdhus gamle kirke og Engjavik i Fusa. Det gamle handelsstedet Årbakka ved Onarheimsfjorden skuffet heller ikke i det nydelige sommerværet. Så ble det mer samferdselsfoto på Stord og Bømlo, før jeg tok en runde i øykommunen mens jeg ventet på skumring. Både de gamle gullgruvene ved Lykling og den lille kystperlen Brandasund fikk besøk før sola nærmet seg horisonten. Kvelden kom, og etter fotografering av det flotte LED-belysningsprosjektet på fv 542 kunne jeg krype til køys litt før midnatt. Dagen etter var det bare hjemreisen som gjenstod, og den gikk gjennom Vindafjord og Suldal nord i Rogaland. Været var fortsatt bra, og jeg fikk utvidet arkivet med flere bilder fra disse kommunene før det bar hjem over fjellet.

Se bilder

Publisert 13. oktober 2017

Hjemmefrontmuseet, eller Norges Hjemmefrontmuseum som er dets fulle navn, er en del av Forsvarets museumsvirksomhet. Det ligger på Akerhus Festning i Oslo, og har utstillinger knyttet til 2. verdenskrig mellom 1940-1945. Motstandskampen i Norge er museets sentrale fokus, og en rekke gjenstander, bilder og modeller er utstilt i et bindingsverkshus fra 16- og 1700-tallet. Hjemmefrontmuseet er landets ledende institusjon for okkupasjonshistorie, og arbeider med å formidle kunnskap om årene under tysk okkupasjon.

Jeg besøkte Hjemmefrontmuseet en gang på 80-tallet som elev i ungdomsskolen. Siden da hadde jeg ikke vært der, før jeg i midten av august tok med egne barn en helg til Oslo. Vi spaserte innom en lørdag ettermiddag, og gikk gjennom alle de 48 hovedtemaene i utstillingen. Et fin og tankevekkende aktivitet anbefalt for de fleste av oss. Vi ruslet også litt rundt i resten av sentrum, som stadig er i forandring med nye bygg og oppussing av gamle.

Se bilder

Publisert 10. oktober 2017

De siste to dagene av turen til det ytterste nord inneholdt naturlig nok mye kjøring. Jeg befant meg fortsatt i Troms da sola rant, men turen gikk fort ned mot Nordland. Været var fortsatt bra, men noen byger slapp over fjellet fra øst innerst i Ofotfjorden. Jeg tok en kort stopp i Narvik, før jeg fortsatte til den makeløse Efjorden i Ballangen. Her skinte sola fra en knallblå himmel, og fjorden lå blikkstille under de glattskurte fjellene som er typiske for denne delen av landet. Helt siden barndommen har dette vært et favorittsted, men sjelden har jeg sett det slik som denne dagen.

Jeg måtte allikevel rive meg løs, og fortsette turen sørover. Det bar over Tysfjorden med ferge, og ned gjennom Hamarøy og Sørfold. En avstikker langs gamle E6 mot Bonnåsjøen, og videre innover langs Leirfjorden tok jeg meg tid til. Så fulgte jeg hovedveien forbi Fauske, gjennom Saltdal og over Saltfjellet. Her og der ble det noen fotostopp, før jeg rullet inn i Mosjøen utpå kvelden. Den gamle bebyggelsen i Sjøgata stod på fotolista, så der ble det en liten rusletur før jeg fikk jeg en matbit lengre bort i byen. En fin sommerkveld langs Vefsna og elvestrekningene i Svenningdalen satte punktum for oppholdet i Nord-Norge, og det bar inn i Trøndelag.

Etter overnatting litt sør for Grong, forlot jeg E6 sør for Steinkjer. Jeg fulgte nordsiden av Trondheimsfjorden gjennom Inderøy og Leksvik, fordi sistnevnte var fryktelig tynt representert i bildesamlinga. En rekonstruksjon av en gammel stavkirke ved Hindrem var blant fotostoppene her. Varmt og godt sommervær preget fortsatt turen idet jeg tok ferga over fjorden fra Rørvik til Flakk. Et lite sveip innom Rindal på Nordmøre, av samme grunn som Leksvik, og dett var dett. Noen timers kjøring hjem til Bø var alt som gjenstod av en 7200 km lang reise, og nok et fotoeventyr var over.

Se bilder

Publisert 6. oktober 2017

Den lange Nord-Norgeturen gikk mot slutten, og nesa pekte sørover igjen. Etter besøk hos slektninger i Tromsø tok jeg ferga fra Brensholmen på Kvaløya til Botnhamn på Senja. Sola skinte fra så godt som skyfri himmel, og vind var helt fraværende. Slike sommerdager er en fryd å oppleve overalt forsåvidt, men spesielt i Nord-Norge. Og Senja er noe for seg selv. Øya er Norges nest største, og de snaue 1600 kvadratkilometrene deles mellom de fire kommunene Tranøy, Torsken, Berg og Lenvik. Landskapet på "innsida" mot øst er rolig med heier, myrer og vann. Men på yttersida mot storhavet i vest, der har naturhistorien fulgt helt andre planer.

Jeg hadde et spesielt turmål i tankene da jeg la ruten om Senja, men mer om det snart. Jeg tok først turen ut til det klassiske Tungeneset, med de taggete Okshornan utenfor. Her var jeg også innom i april for to år siden, da i en fin kveld med bølgene som vasket over svabergene. Nå var det sommer med skyfri himmel, så jeg utnyttet det etter beste evne. Jeg fotograferte også, som sist, ved Ersfjorden, Mefjordvær og Senjahopen før sola sank mot horisonten. Da var det tid for omveiens hovedmål.

Den smale halvøya mellom Mefjorden og Ørnfjorden er fylt av spisse tinder med glattskurte fjellsider, og ved Fjordgård finner vi en av Norges mest ekstreme fjellformasjoner: Den 640 m høye Segla. Kvass som en ljå ligger den der med et nesten loddrett stup ned i Mefjorden. Toppen er til tross for dette enkel å nå, for ned mot Fjordgård ved Ørnfjorden er det bjørkelier og lyngheier som er ganske lette å gå. Men jeg hadde ingen planer om å gå til topps. De fineste fotomotivene finner man nemlig i Seggelskaret på nordsiden av fjellet. Sett herfra ruver fjellet som en slank søyle mot himmelen, med fjordene på hver side. En solnedgang her har stått på lista mi en stund, og nå ble også dette turmålet krysset av.

For en kveld det ble. Jeg brukte en snau time på å gå opp, med litt fotografering på veien. Ved rundt 400 m.o.h. kom jeg frem til stupet mot Mefjorden, og etter et T-skjorteskift gikk jeg umiddelbart igang med det jeg hadde kommet for. Mens kveldslyset sveipet over tinder og topper, fikk jeg fanget det i alt fra oransje til lilla. Panoramabilder og smalere utsnitt ble taktfast lagt til på minnebrikken i kameraet, og den nye radiofjernkontrollen fungerte helt utmerket for tidenes selfie. Det nærmet seg midnatt da jeg tasset ned til Fjordgård og bilen igjen. Et nytt og makeløst turminne rikere.

Se bilder

Publisert 1. oktober 2017

Den siste Finnmarkskommunen jeg ikke hadde besøkt, var Hasvik. Den ligger i Vest-Finnmark, og utgjør den vestlige delen av Sørøya. Denne øya er Norges fjerde største, og den største uten fastlandsforbindelse. Hammerfest kommune dekker de østlige delene, men her bor under hundre mennesker fast. Hasvik kommune har ca 1100 innbyggere, de fleste fordelt på tettstedene Hasvik, Breivikbotn og Sørvær.

Naturen på Sørøya er dramatisk og vakker. Kysten her er forreven med fjorder og bukter mellom bratte fjell opp mot 660 m.o.h. Ved Sandfjorden ligger to flotte sandstrender, ved Nordsandfjorden og Sørsandfjorden. Ved førstnevnte finnes en hule som ble brukt som skjulested for mennesker som ville unngå krigens tvangsevakuering høsten og vinteren 1944-45. Den hadde jeg en plan om å undersøke, men havtåka lå tett og tung helt ned i fjæra over hele Vest-Finnmark. Da ble det å finne motiver langs bilveien på Sørøya, noe som ikke bød på nevneverdige problemer.

Etter fergeturen på halvannen time fra Øksfjord til Hasvik, kjørte jeg ganske umiddelbart ut til Sørvær, hovedveiens ende. Så tok jeg det med ro og stoppet flere steder på tilbaketuren. Særlig ved Lillemollvika var det mange fine fotomotiver blant de mange formasjonene av lagdelt sandstein. Tilbake i Hasvik stilte jeg meg opp på fergekaia i god tid, men det ble allikevel ikke plass til alle som ville med. Dermed ble det et par timers venting på neste avgang. Men jeg kom meg tilbake til fastlandet til slutt, og med det var denne rundturen i Finnmark over. Men det var ennå tre dager igjen av reisen, og de hadde jeg tenkt å utnytte. Det var kveld da jeg kom frem til Lyngen i Troms, og lysbrytninger i skyene over Lyngsalpan bar bud om bedre vær dagen etter.

Se bilder

Publisert 25. september 2017

Etter den mildt sagt anstrengende utflukten til Kinnarodden, fortsatte Finnmarks-turen fra Nordkinn-halvøya vestover i det store fylket. To "urørte" kommuner stod på programmet, Måsøy kommune vest for Nordkapp var første mål. Men dit var det en del mil, så det ble et noen stopp på veien. På Børselvfjellet øst for Porsangerfjorden har Børselva skjært seg ned i vidda i den ganske digre Silfar Canyon. Jeg tok turen ned i kløfta, og fikk fotografert en liten stund før myggplagen jaget meg opp igjen. Jeg fant noen flere motiv rundt Porsangerfjorden, og så bar det lengre ut på kysten.

Havøysund er kommunesenter og eneste tettsted i Måsøy kommune, som har ca 1200 innbyggere. Et flott kystlandskap møter den som tar turen ut hit, og den drøyt 8 mil lange veien fra Smørfjord er en opplevelse i seg selv. For den geologiinteresserte er strekningen langs Revsbotn en perle. Her består bergrunnen av sandstein og skifer som skaper en myriade av fine fjellformasjoner. Ved Skogvika fant jeg dessuten et fenomen jeg ikke har sett noe annet sted. Her har havet vasket flak av skifer opp på svabergene, omtrent som det skulle vært isflak om vinteren. Virvler av skiferheller ligger spredt i sjøkanten, og danner unike fotomotiver. Hit skal jeg tilbake i mer spennende lys.

Etter besøket i Måsøy, svippet jeg en tur utom Hammerfest. En gang verdens nordligste by, før Nordkapp med Honningsvåg fikk bystatus for noen år siden. Jeg manglet i alle fall Hammerfest i arkivet, så byen var vel verdt besøket. Tilbake i Alta traff jeg på Thor, barndomsvenn og turkamerat fra USA-turen tidligere i år. Vi tok en pizza og en prat i kveldingen, et hyggelig pause på den lange reisen. Dagens siste fotostopp ble hellesristningene ved Hjemmeluft, et kulturminne på UNESCO's liste over verdens kulturarv. Et varmt kveldslys skapte en spesiell stemning ved feltene med bergkunst, og farget de glatte svabrgene ytterligere.

Se bilder

Publisert 21. september 2017

Et lite sideprosjekt jeg har hatt i tankene gjennom året så langt, har vært å nå Norges fire yttertse fastlandspunkter. Tre av disse er ganske enkle å avlegge en visitt. I mars kjørte jeg til Lindesnes, vårt sørligste fastlandspunkt. I mai ruslet jeg jeg den ene kilometeren ut til Vardetangen i vest, og i forrige innlegg nevnte jeg besøket på den østlige ytterkanten ved Kibergneset. Nå gjenstod det nordligste. Det skulle vise seg å bli en helt annen affære.

Kinnarodden er ikke bare Norges, men også Europas nordligste fastlandspunkt. Det ligger ytterst på Nordkinnhalvøya, på grensen mellom Lebesby og Gamvik kommuner i Finnmark. Nøyaktig breddegrad er 71°08'02''N. Ingen bilvei når ut hit, og apostlenes hester er eneste alternativ. Vel, det er visstnok mulig med båttransport noen dager om sommeren, men det er for feiginger. Skal man oppleve naturen på skikkelig vis og få den rette ødemarksfølelsen, da må man gå. Og gå, det fikk jeg jammen gjort. Ruten fra Mehamn til Kinnarodden er 23 km lang, en vei. Det betyr overnatting. Jeg hadde lest noen korte turbeskrivelser, og studert kart og flybilder. Høydeforskjellene så overkommelige ut, og terrenget virket ganske lettgått. Så feil kan man ta. Eller så viktige setninger kan man overse: "Flere relativt lange strekk over steinur".

Jeg la optimistisk i vei på ettermiddagen den 31. juli. Havtåka hadde steget til værs, og var i ferd med å løse seg opp. Den hadde preget været på Finnmarkskysten i dagevis, men nå var det oppklarning i værmeldinga. Planen var å gå til Kinnar-Sandfjorden, ca 3,5 km fra målet. For så å ta resten av turen neste dag. Det gikk greit de første kilometrene, terrenget var fast og lettgått over fine lyngheier. I Sørfjorddalen måtte jeg av med skoene, og vade den lille Sørfjordelva. Det bar videre langs bekker og små vann, og vekslet mellom lyng og litt steinete mark. Men øst for Bjørnviktuva var det slutt på moroa. Da begynte "relativt lange strekk over steinur". Det gikk flere timer før jeg så en gresstust igjen. Et nesten ubeskrivelig øde landskap, og følelsen av å være bitte liten var ganske stor.

Jeg skal ikke dvele lengre med "ørkenvandringen", men å komme ned til Sandfjordelva og mykere terreng var en messe verdt. Det var enda et godt stykke ned til fjorden, men det gikk lettere her. Ved elleve-tida på kvelden var jeg fremme. Innerst i Kinnar-Sandfjorden finnes en nesten kilometerlang sandstrand, med grønne enger innenfor. En perfekt overnattingsplass. Det var imidlertid ganske kaldt, og det blåste litt. Dermed plundret jeg litt med teltet før jeg endelig kunne krype til køys. Men jeg følte meg heldig som kunne ligge der og høre på vinden som blafret i teltduken, og bølgene som vasket mot stranda. Og jeg håpet inderlig at havtåka holdt seg unna neste dag.

Spenningen var stor da jeg våknet neste morgen, åpnet glidelåsen i teltet og kikket ut. Jeg så rett opp på et stort, blått felt på himmelen. Et lett skydekke var riktignok i nærheten, men dette var over forventning. Klokka var rundt halv seks da jeg krøp ut av teltet, og inntok frokost. Jeg fotograferte litt ved sandstranda, før jeg en times tid etter oppstandelsen vandret videre mot målet på 71 grader nord.

Vinden hadde stilnet i løpet av natta, og både vær og temperatur ble gradvis bedre. Sola tok meg igjen da jeg begynte oppstigningen via Nordavindskaret mot Nordkinn. Det tok bare en drøy halvtime å komme opp til kanten, men for et sted det var. Vill og urørt natur i all sin uendelighet. Jeg gikk langs kanten den siste kilometeren, og fant flere steder med spennende fotomotiver før jeg stod på selve Kinnarodden. Jeg hadde følt meg liten inne på vidda kvelden i forveien, men her ute var den følelsen nesten uten grenser. Det enorme Barentshavet lå under meg i et 180 graders panorama, mens de brutale klippene stupte ned i sjøen rett foran meg. Alt slit var glemt en stakket stund mens jeg spiste en tidlig lunsj der ute. Sola varmet, og livet var såre godt.

Men i tankene lurte de 23 kilometrene tilbake over steinødet, så det var bare å ta fatt. Jeg krysset Nordavindskardet, og fulgte kanten av Reipnakktinden med en fabelaktig utsikt mot Kinnar-Sandfjorden. Det turkisgrønne vannet bølget sakte inn mot stranda langt der nede. Et nydelig syn som ble behørig festet til minnebrikken i kameraet. Og der var det jamnt slutt. Det ble de siste bildene fra turen, for resten ble verre enn fryktet. En forferdelig slitsom vandring over de endeløse steinurene ga brennende såre bein, og sekken tynget mer og mer på skuldrene. Strekningen over Bjørnviktuva er dessuten uten tilgang på vann, og jeg hadde bare med en halvliters flaske. Det var altfor lite i den varmende sola. Jeg skal spare lesere for flere lidelser, men jeg hadde avtalt med min samboer at hun skulle ringe politiet i Finnmark om hun ikke hørte fra meg før kl 20.00. Jeg låste opp bilen ved Mehamn 14 timer etter starten ved Kinnar-Sandfjorden, et kvarter før fristen. Men jeg måtte gråte en skvett av ren utmattelse før jeg kunne ringe hjem.

Se bilder

Publisert 17. september 2017

Finnmarksreisen rullet videre rundt Varangerfjorden og ut på Varangerhalvøya. Dette er den største halvøya i fylket, og dannes mellom Tanafjorden i vest og Varangerfjorden i sør. Det enorme området dekker mer enn 5500 km², og store deler preges av stein. Usannsynlig mye stein. Blokkmark, steinur og forrevne fjellformasjoner dominerer kysten mot Barentshavet i nord og øst. Ganske mye av innlandet dekkes også av frostsprengt stein, men grønne elvedaler skjærer seg inn i landskapet mange steder. Mot Varangerfjorden er terrenget mildere, med lyngheier, myrer og litt spredt bjørkeskog. Varangerhalvøya nasjonalpark omfatter 1805 km² i de indre delene av halvøya.

Seks kommuner deler Varangerhalvøya, fire av dem ligger der i sin helhet: Berlevåg, Båtsfjord, Vardø og Vadsø. Sistnevnte er fylkeshovedstad for Finnmark. I tillegg ligger deler av Nesseby og Tana på halvøya. Så og si all bebyggelse ligger langs kysten, det meste samlet i tettsteder og de to byene Vardø og Vadsø. Bare langs Varangerfjorden er det mer spredt bosetting.

Det led mot kveld da jeg kjørte langs Varangerfjordens nordside. Etter en stopp ved den vakkert beliggende Nesseby kirke, gikk turen ganske raskt ut til Kibergsneset i Vardø. Dette er Norges østligste fastlandspunkt, og følger vi lengdegraden sørover passerer vi ganske nært St. Petersburg i Russland. Jeg kjørte en humpete traktorvei til de mange krigsminnene ute på neset, og gikk de siste 500 metrene til fots. Det var sent på kvelden da jeg fotograferte det blågrå Barentshavet dundre mot de bratte klippene under fyrlykta på toppen av neset.

Dagen etter bar det tilbake langs Varangerfjorden, og videre ut til Båtsfjord og Berlevåg. Sistnevnte kommune manglet i arkivet, og enda en kunne dermed krysses av. Kystveien mellom Kongsfjord og Berlevåg er et kapittel for seg. Her stuper den såkalte næringskysten i havet, som den gjør på mye av den nordlige Finnmarkskysten. Det er de flate platåfjellene med stupbratte kanter som kalles næringer, et mer kjent eksempel finner vi på Nordkapp. Men kysten her i Berlevåg er minst like flott. Veien passerer Sandfjorden landskapsvernområde, et utmerket eksempel på denne spesielle landskapstypen. En tamreinflokk beitet også ved fjorden, de var sikkert på sitt tradisjonelle sommerbeite i kystområdene. Et fint punktum for denne turens utforsking av Varangerhalvøya. Men her er det nok mer å finne på en annen gang.

Se bilder

Publisert 13. september 2017

Så var jeg fremme i Finnmark, hovedmålet for turen. Det er Norges største fylke med sine 48000 km², men med bare drøyt 75000 innbyggere blir det svært store områder uten bebyggelse. Avstandene mellom de få byene og tettstedene blir ditto lange. Men i seks av kommunene i det enorme fylket hadde jeg aldri satt min fot, så jeg skred til verket ganske umiddelbart. Etter en kort stopp for litt mat i Alta, bar det inn på den mildt sagt vidstrakte vidda.

Finnmarksvidda er landets største platå- og viddelandskap, den dekker mer enn en tredel av Finnmark. Vidda bølger fra kysten og innover mot Finland i rundt 300-500 meters høyde, og landskapet domineres av fjellbjørkeskog, elver, myrer og innsjøer. To store kommuner dekker de indre delene: Kautokeino er landets største med ca 9000 km², omtrent det samme som Østfold og Akershus fylker tilsammen. Karasjok ligger lengre øst med sine drøyt 5200 km². Befolkningen er i hovedsak samisk, og ikke overraskende er reindrift viktigste næringsvei.

Kautokeino var en av de seks manglende Finnmarkskommunene i bildearkivet, og turen gikk derfor sørover langs rv 93 mot kommunesenteret mange mil inne på vidda. Det var blitt ganske seint på kvelden da jeg krysset kommunegrensa, og det ble å finne overnattingsplass ganske fort. Da jeg stoppet og gikk ut av bilen fikk jeg merke at Finnmarksvidda ikke bare er tilholdssted for rein og fjellbjørk. De mange myrene og vannene gir ideelle forhold for en annen og mer plagsom art: Mygg. I uhorvelige mengder. For å få pusset tennene den kvelden ble det å løpe rundt som en halvgærning til det var gjort, for så å kaste seg inn i bilen og bli der.

Morgenen etter våknet jeg til et heller regntungt vær, men jeg fortsatte ufortrødent mot målet. Myggen var mindre plagsom i regnet, men innover mot Kautokeino ga det seg, og jeg fikk til og med et lite solgløtt. Jeg fotograferte her og der langs veien, og i bygda med rundt halvparten av kommunens 3000 innbyggere. Det samme gjentok seg hos naboen Karasjok, før jeg smatt videre på E6 nedover langs Tana og grensen mot Finland. Det regnet igjen og var ganske grått da jeg passerte Tana Bru, men på vei inn i Sør-Varanger bedret det seg igjen. Her hadde jeg heller aldri vært før.

Sør-Varanger kommune ligger i det sørøstre hjørnet av fylket, og grenser både til Finland og Russland. Utposten Grense Jakobselv ved sistnevnte grense var et naturlig mål, selv om det ble en ganske kort visitt. Havtåka var gjenstridig, og nektet å løse seg opp. Like kort ble besøket i Kirkenes, men ved Neiden ble det en stopp på tilbakeveien mot Varangerbotn. Her ligger St. Georgs kapell, Finnmarks eldste gudshus reist i 1565. Den tilhører Den ortodokse kirke, og er en liten, lav tømmerbygning av stor historisk og religiøs betydning for skoltesamene i området. Like ved ligger Skoltefossen i Neidenelva.

Siste stopp i Sør-Varnger ble Bugøynes på sørsiden av Varangerfjorden. Det lille fiskeværet ligger vakkert til på en sandbanke mellom fastlandet og en holme i fjorden. En stor andel av befolkningen er av finsk avstamning, og finsk språk er i daglig bruk på stedet. I 1989 ble fiskebruket solgt på tvangsauksjon, og i pessimismens ånd averterte innbyggerne hele bygda til salgs i landets største aviser som et rop om hjelp. Men senere har kongekrabben lagt grunnlag for ny næringsvirksomhet, og optimismen er idag mye større.

Se bilder

Publisert 11. september 2017

Den store Nord-Norgereisen fortsatte fra Helgeland, videre gjennom Salten og Ofoten til Troms. Det var stort sett skyet i Nordland, men i indre Troms var sommervarmen til å ta å føle på. Tjuefem grader møtte meg da jeg gikk ut av bilen ved Målselva for å ta noen raske bilder av det fine landskapet. Varmen var ikke alt som hadde dukket opp, med den fulgte en anselig mengde stor klegg. Det var ikke mange sekundene man skulle stå stille før det bet på armer og bein. Det gikk derfor ganske radig gjennom Målselvdalen og den enda flottere Tamokdalen.

I Storfjord tok jeg en avstikker til Signaldalen. På vestsiden av dalføret ruver et av Norges mest spekatkulære fjell, den 1354 m høye Otertinden. En dobbelt pyramide reiser seg høyt over den gønne og frodige dalbunnen, hvor Signaldalelva bukter seg rolig gjennom ganske flatt terreng. Her er det ikke vanskelig å finne fotomotiver, og siden jeg aldri hadde vært her sommerstid var det et must å få med seg.

Det bar videre langs østsiden av Lyngen, den svære fjorden som nesten deler Troms i to. Lyngsalpan med fjell over 1800 m.o.h. står som en vegg på vestsiden, og den lille avstikkeren rundt Spåkenes ved Djupvik gir utsikt til fjellene fra første rad. Havtåke som var i ferd med å løse seg opp skapte en disig og lys stemning i ettermiddagen. Jeg fant flere motiver langs Rotsundet og på Kvænangsfjellet, før jeg fikk oppleve et skjellsettende kveldslys ved Kvænangen. Spredte regnbyger blandet seg med lyset fra den synkende sola, og laget noen virkelig flotte lyssettinger i den stille sommerkvelden.

Se bilder

Publisert 9. september 2017

Etter hjemkomst fra Irland varte det ikke lenge før det bar ut på tur igjen. Jeg var hjemme et døgn før jeg la ut på veien, denne gangen mot nord. Langt mot nord skulle jeg også. Målet var Finnmark, og det nest siste steget i fotoprosjektet "fotografere i samtlige kommuner i Norge". Men dit var veien som sagt lang. Dessuten hadde jeg et par ting å ta meg av på veien.

Grytidlig den siste fredagsmorgenen i juli trillet jeg i vei. "Bobilen" var klargjort, og den tok meg strake veien fra Bø mot Oslo, over Romerike, opp gjennom hele Østerdalen til Røros, og derfra over til Tydal i Sør-Trøndelag. Dette er ikke raskeste vei nordover, men jeg hadde svært få bilder fra Tydal i arkivet. Og null bilder fra nabokommunen Selbu. Derfor omveien. Det ble fotografering fra fjelltraktene ved Stuggudalen og ned gjennom hele Neadalen frem til Selbusjøen. Et par bygdetun og et fint kulturlandskap på elveslettene ved Selbu ble også festet til minnebrikken.

Turen gikk raskeste vei videre. Jeg fulgte E6 gjennom Trøndelag frem til Mosjøen i Nordland. Her ble det en ny avstikker. Nesna kommune på Helgelandskysten var også tynt representert i arkivet, så da var det svært så hyggelig å komme frem til fergeleiet på Levang ved Ranfjorden i en nydelig sommekveld. Ferga tok meg over til Nesna mens kveldssola farget det spredte skydekket over fjorden. Langs Litlsjona var det stille og fint, og på Sjonfjellet fikk jeg en uforglemmelig ustikt mot Sjona, Lovund og Træna lengst ute i havet. En bedre start på turen kunne det knapt ha blitt.

Se bilder

Publisert 6. september 2017

Vår siste etappe i Irland ble fullstendig dominert av de mangle gamle kulturminnene på øya. Noen svært gamle, og noen av litt nyere dato. Første stopp ble Timoleague Abbey, en gammel ruin av et kloster grunnlagt av fransiskanermunker i 1240. Det er snakk om en ganske stor bygning, med mye flott arkitektonisk utforming. Den ble utvidet flere ganger gjennom århundrene frem til 1642, da både klosteret og byen ble brent av engelske soldater under kommando av Lord Forbes.

Drombeg Stone Circle var neste stopp på planen, den ligger ikke langt fra landsbyen Rosscarbery på den irske sørkysten. Steinringen er drøyt 9 m i diameter, og består av 16 steiner. En av steinene er liggende, et trekk ringen deler med mange andre av denne typen. Man tror disse steinringene ble brukt i astrologiske ritualer der månen og månefasene spilte en rolle. Karbondatering viser at stedet var i bruk for rundt 3000 år siden, mot slutten av bronsealderen.

I en bruktbokhandel i Dublin fant jeg en bok om forlatte kirker i Irland, med spennende bilder av overgrodde gravsteiner og forfalte kirkerom. Jeg blinket ut noen av disse stedene, og svingte innom dersom de lå nær ruta vi kjørte. En av dem var Ballinboy Church ved Ballinhassig sør for Cork. Her har det vært en kirke siden slutten av 1500-tallet, etablert av den offisielle og protestantiske Church Of Ireland. Kirken ved Ballinhassig gikk gjennom flere endringer og reparasjoner før den gikk ut av bruk rundt 1900. Byen hadde snaut 3000 innbyggere på den tiden, men bare litt over 30 var protestanter. Det store flertallet var katolikker, og de følte protestantisk lære ble påtvunget dem fra det britiske styret. Mer enn hundre års forfall har i alle fall satt sitt tydelige preg på Ballinaboy Church og gravplassene rundt den. Men et interessant og fotogent kulturminne er det fortsatt.

Rock of Cashel og Hore Abbey ligger like ved byen Cashel i County Tipperary. Førstnevnte ligger på en bratt høyde, og var opprinnelig sete for kongene av Munster-provinsen. Men fortet ble i 1101 donert til kirken, og fikk dermed andre funksjoner. Det godt bevarte, 28 m høye runde tårnet stammer fra rundt tiden for overtakelsen, mens en stor katedral ble bygget på høyden mellom 1235 og 1270. Fra de høye murene mot vest kan man se ned på Hore Abbey, enda et gammelt kloster grunnlagt i 1270. Selv om Rock of Cashel er den store attraksjonen her, er ruinen av Hore Abbey også vel verdt et besøk. Vi fikk med oss begge deler før vi returnerte til Dublin og flyreisen hjem.

Se bilder

Publisert 3. september 2017

Irland er den nest største av de britiske øyer, og huser to land: Den irske republikken, til vanlig bare kalt Irland, og Nord-Irland. Førstnevnte dekker fem sjettedeler av øya, og er hjem for rundt tre fjerdedeler av befolkningen på rundt 6,5 millioner. Geografien består stort sett av noen lave fjellområder spredt rundt et mer sentralt sletteland. Vegetasjonen er frodig, det er ikke uten grunn at Irland kalles "den grønne øya". Det følger av det mildt sagt skiftende været, med rikelig nedbør fra Atlanterhavet og uten ekstreme temperatursvingninger.

De første bosettingene kan dateres fra rundt 10500 f.Kr., mens øya ble kristnet fra det femte århundre. På 1100-tallet invaderte engelskmennene Irland, men total kontroll hadde de ikke før på 1600-tallet. En uavhengighetskrig førte i 1921 til at den irske fristaten ble opprettet, det vi i dag kjenner som Irland. Nord-Irland er fortsatt en del av Storbritannia.

Vår rundreise fortsatte fra Portstewart i Nord-Irland sørover gjennom den vestre delen av den grønne øya. På vår vei fikk vi se mange flotte kulturminner, og igjen mye vakkert kystlandskap. Vi stoppet ved Beltany Stone Circle, en 3000 år gammel steinring i Donegal. Den lå på en åstopp omgitt av et særdeles fint kulturlandskap. Vi fortsatte ned til kysten ved Sligo, og videre mot byen Galway. Den så ut til å være et populært feriemål, og for oss ble det en fin kveldstur ved Galway Bay.

Neste dag gikk ferden videre til de 120 m høye Cliffs Of Moher. Her dundrer Atlanterhavet rett på, og har skapt en av Irlands store naturattraksjoner. Et imponerende syn. Dingle-halvøya var neste post på planen, dette området har en særegen blanding av naturlig kyst og gammelt kulturlandskap. Dessverre dekket havtåke mye av halvøya, men vi fant noen vakre perler allikevel.

Veiene i denne delen av Irland har varierende kvalitet, forsiktig sagt. Det tok tid å ta seg frem, selv om fartgrensene var tilpasset motorveier. Vi hadde bestilt overnatting ved Kinsale, en liten kystby helt sør i landet. Det ble en lang dags ferd mot kveld, men vi rakk en tur innom Killarney National Park. Et svært så frodig og kupert landskap møtte oss, med fosser, sjøer og fjell. Og regn. Men det ble en fin reise i skiftende landskap og vær.

Se bilder

Publisert 24. august 2017

Nær det nordligste punktet i Nord-Irland ligger et merkverdig geologisk naturminne. Formet av et vulkanutbrudd for ca 50-60 millioner år siden ligger Giant's Causeway som lange, slake trapper ut i havet. Legenden vil ha det til at trappene ble bygget av en kjempe, men det er den vulkanske bergarten basalt som har dannet naturfenomenet. Det består av for det meste sekskantede basaltsøyler, som danner et trappelandskap fra foten av fjellplatået bak og ut i sjøen. Giant's Causeway er Nord-Irlands mest kjente naturattraksjon, og inkludert på UNESCO's liste over verdens naturarv.

På vår rundtur i Irland og Nord-Irland var Giant's Causeway et naturlig mål, og vi besøkte stedet om kvelden den første rundreisedagen. Det var en fin opplevelse å se sola gå ned i havet bak den flotte bergstrukturen, med varme farger i landskapet. Men jeg ga meg ikke med det, og tok en grytidlig tur neste morgen i håp om en like fargerik soloppgang. Havtåka satte en effektiv stopper for akkurat det, men fotografen lot seg ikke affisere nevneverdig. Det ble en fin stemning allikevel, og jeg fikk utforske stedet i ro og mak ganske alene.

Se bilder

Publisert 20. august 2017

Ved opprettelsen av den irske fristaten i 1922 ble seks nordlige grevskaper utskilt som en egen enhet. Disse forble under britisk styre, og utgjør idag Nord-Irland. Når folk hører navnet, tenker nok de fleste dessverre på den intense konflikten gjennom tre tiår som krevde over 3500 menneskeliv fra 1968 til 1997. Men Nord-Irland er heldigvis mye mer.

I juli la min samboer og jeg ut på en lang rundtur på den grønne øya i vest. Vi kjørte fra Dublin, og tok først kurs mot nord. Etter en stopp ved en forlatt kirke et stykke nord for byen, bar det inn i Nord-Irland. Et vakkert kulturlandskap dekker det meste av landet innenfor kystlinjen, og mange gamle ruiner av slott, kirker og klostere ligger spredt både langs kysten og i innlandet. Det ble en interessant reise, og blant de første stoppestedene var de gamle klosterruinene ved Inch Abbey utenfor byen Downpatrick. Den ligger litt sør for Belfast, Nord-Irlands hovedstad. Klosteret ble bygget på midten av 1100-tallet, og bestod frem til 1541.

The Dark Hedges er et annet interessant kulturminne, og ligger bare en drøy mil fra kysten i nord. Det er en gammel allé av bøketrær, plantet langs veien til Gracehill House rundt 1775 av James Stuart da han bygde nytt hus. Trærne former en stemningsfull tunnel over veien, og stedet har blitt en turistattraksjon etter at det ble brukt som location i TV-serien Game Of Thrones.

Helt ute ved kysten her i County Antrim ligger den lille byen Ballycastle, og like ved finner vi ruinene av Bonamargy Friary. Dette klosteret ble bygget mot slutten av 1400-tallet, og på 1600-tallet bodde profeten og eneboeren Julie MacQuillen ved klosteret. Hun var kjent som The Black Nun, og er gravlagt under et slitt keltisk kors ved enden av hovedkirken. Det sies hun går igjen ved ruinene.

Kysten vestover fra Ballycastle har mye flott kystlandskap å by på, og flere gamle ruiner finnes også her. Vi stoppet ved Kinbane Castle, Carrick-a-Rede og Dunluce Castle. Sistnevnte er et stort slottsanlegg påbegynt i det 13. århundre, bygget på stupbratte klipper høyt over bølgene som dundrer mot stranda under. Siden 1690 har slottet forfalt, og deler har rast ned i havet. Men det er fortsatt et storslagent kulturminne.

Se bilder

Publisert 15. august 2017

Så var man der igjen. På enda en konsert med et av verdens største rockeband gjennom tidene, irske U2. Denne gangen til og med på hjemmebane i Dublin. I enorme Croke Park spilte de for mer enn 80000 mennesker en sommerkveld mot slutten av juli.

The Joshua Tree Tour 2017 går sin seiersgang gjennom Nord-Amerika, Europa og Sør-Amerika fra mai til oktober i år. Med 52 konserter totalt feirer turnéen 30-årsjubileet for utgivelsen av plata "The Joshua Tree". Den gjorde U2 til mega-stjerner i 1987, og resten er som man sier historie. Jeg holder i alle fall en knapp eller tre på "The Joshua Tree" som tidenes album. Samtlige låter fra plata spilles i original rekkefølge under hver konsert på årets turné, så da måtte jeg naturligvis få med meg en konsert i denne runden også. Det har lenge vært en drøm å oppleve U2 i Croke Park, så jeg var temmelig euforisk da jeg klarte å kare til meg en billett i januar.

Den 22. juli var det dags, og etter et kvarters gange fra hotellet var jeg på plass på den kjempestore stadionen. Det er bare Wembley Stadium i London og Camp Nou i Barcelona som er større i Europa. Det var bare kvart fullt da den tidligere Oasis-stjernen Noel Gallagher varmet opp med sitt band High Flying Birds. Allikevel skapte han god stemning for de 20000 som hadde kommet, med en blanding av egne låter og gamle Oasis-hits som "Wonderwall" og "Don't Look Back In Anger".

Ved halv ni-tida gikk så det lokale bandet på scenen, og de startet med en serie eldre hits før "Where The Streets Have No Name" runget ut over det kraftige lydanlegget. Deretter kom hele "The Joshua Tree" på løpende bånd, visuelt backet på den gigantiske skjermen med bilder og effekter skapt av showdesigner Willie Williams og fotograf Anton Corbijn. Det ble en episk forestilling vel verdt innsatsen for å komme hit.

Showet fortsatte med senere materiale, til det hele rundet av med "The Little Things That Give You Away", en helt ny låt som peker fremover mot neste album og turné. En flott avslutning på en meget spesiell kveld. Selv om jeg stod relativt lagt bak, hadde jeg en fin synsvinkel med god oversikt. Og stemningen er jeg sikker på var like god fra scenekant til bakerste rad. Her er en bildeserie fra konsertopplevelsen slik jeg så den.

Se bilder

Publisert 11. august 2017

Dublin er hovedstad i Irland, og ligger øst i landet der River Liffey munner ut i Irskesjøen. Selve bykjernen har rundt 550000 innbyggere, mens det bor ca 1,2 millioner mennesker i det større urbane området County Dublin. Den nevnte elva deler byen i to, North Side og South Side. Tradisjonelt har dette vært et ganske klart kulturelt skille, med arbeiderklassen i nord, og mer middel- og overklasse i sør. Selv om slike skiller viskes mer ut i vår tid, er det nok ikke så vanskelig å se spor av dette også idag.

Området ved Dublin Bay har hatt bosetting siden forhistorisk tid, men man anerkjenner 988 som året byen ble grunnlagt. Det var skandinaviske vikinger som først slo seg ned ved elvemunningen, og de hadde stort sett kontroll frem til 1169 da Normannerne invaderte Irland. Flere hundre år med engelsk styre fulgte, før Påskeopprøret i 1916 og påfølgende borgerkrig resulterte i opprettelsen av den irske fristat i 1921.

Dublin har en rekke severdige bygninger og monumenter. Trinity College er blant de mest kjente, det gamle universitetet ble grunnlagt i 1592. Tollbygningen fra 1791 regnes av mange som Dublins fineste, mens Dublin Castle og Four Courts er andre historiske bygninger av stor interesse. Kirker er det også mange av, med St Patrick's Cathedral og Christ Church Cathedral som de viktigste. Moderne arkitektur har sin høyborg ved Dublin Docklands, ved munningen av River Liffey. Her troner The Convention Centre Dublin, Samuel Beckett Bridge og Bord Gáis Energy Theatre som bokstavelig talt lysende eksempler. Sammen med min samboer besøkte jeg Dublin i juli, og her er noe av det vi så langs gatene i den irske hovedstaden.

Se bilder

Publisert 27. juli 2017

Jeg vokste i Heradsbygd sør for Elverum i Hedmark. Naturomgivelsene her er relativt udramatiske, selv om Skjefstadfossen i Glomma kan være et mektig syn i vårflommen. Ellers renner elva blank og stille gjennom et landskap preget av rolige linjer og vid horisont. Som naturinteressert gutt syntes jeg nok det var et litt kjedelig sted, det var fjell, fjorder og fosser som appellerte mest til meg. Men det var langt til Vestlandet og Nord-Norge, så jeg måtte som oftest ta til takke med det jeg hadde i nærheten. Da gjaldt det å finne det som kunne minne om dramatikk.

Det mest spennende stedet jeg visste om som barn, var Haugsberget. Det ligger på vestsiden av Glomma, snaue 3 km fra barndomshjemmet mitt. Østsiden av berget er bratt, med passelige fjellvegger å klatre i. Dessuten går jernbanen her, og det var spennende å "spionere" på togene når de passerte. Etterhvert oppdaget jeg den flotte utsikten på nordsiden av åsen. Her finnes et lite område med skrinn og åpen furuskog, ut på kanten mot Glomma. Herfra ser man ganske langt nordover Østerdalen, med Nordhue og fjellene i Åmot i horisonten.

Med familie i Heradsbygd blir naturlig nok jevnlige turer dit, og av og til må jeg ta turen opp til barndommens "jordbærsted" i Haugsberget. I begynnelsen av juli var jeg tilbake etter noen års fravær. To nydelige solnedganger fikk jeg med meg denne gangen, med flott fargespill i furuskogen og på kveldshimmelen.

Se bilder

Publisert 19. juli 2017

Flotsberget ligger i det sørøstre hjørnet av Elverum kommune i Hedmark. Skogsåsen rager 603 m.o.h. på østsiden av Glommas dalføre, og hører til blant de høyeste åsene i området sør for rv 25. Utsikten er formidabel, det sies man ser sju kirkesogn fra toppen. Om det er et faktum skal jeg ha usagt, men at man ser mye skog er helt sikkert. Veldig mye skog.

Enorme skogområder omgir Flotsberget på alle kanter, og det var grunnen til at man anla en skogbrannvakt her for over hundre år siden. Hytta ved Flotsberget Skogbrandvaktstation ble bygget i 1898, mens utkikkstårnet 400 m lenger nord ble satt opp i 1904. Skogbrannvakta holdt til i hytta fra 1. juni til 15. august, frem til og med den siste sesongen i 1972.

Flotsberget er i dag et populært turmål, med rundt 2000 besøkende hvert år. Den gamle brannvakthytta ble restaurert i 2009-2010 av den fine dugnadsgjengen Flotsbergets Venner, hvor flere ildsjeler sørger for løpende vdelikehold. Derfor er det er også mulig å overnatte i hytta. En kuriositet er "bløtkaketuren" til toppen som arrangeres den første onsdagen i juni hvert år, da baker Flotsbergets Venner bløtkaker og bærer dem til topps. Det er visst servert kake til opp mot 200 personer på slike turer.

Sammen med min søster tok jeg turen til Flotsberget en søndag i begynnelsen av juli. Jeg skal fotografere panoramautsikten med tanke på et skilt på toppen med bilde og informasjon om hva man ser fra stedet. Denne dagen var ikke så godt egnet til det formålet, det var for mye dis i lufta. Men det ble allikevel en kjempefin tur, med vandring i gammel granskog og interessant historie på toppen. Jeg satser på å komme tilbake en blank og fin dag utpå høsten.

Se bilder

Tilbake til toppen