Publisert 22. juni 2017

Så var turen kommet til de fire Nordhordlandskommunene Austrheim, Lindås, Meland og Radøy. Disse ligger rett nord for Bergen, men er svært landlige i sin fremtoning. Bare Knarvik i Lindås har større tettbebyggelse, og dette er også regionsenter for det meste av distriktet. Området ligger på en rekke større øyer og halvøyer, og landskapet preges av langstrakte fjorder og sund mellom lave fjell og åser. Åpent kulturlandskap gir rom til mange spredte gårder, små grender og tettsteder.

I Austrheim ligger Vardetangen ut mot Fensfjorden i nord. En stor steinvarde og steintavle markerer at dette er Norges vestligste fastlandspunkt. Det er kanskje ikke så spektakulært som de tre andre ytterpunktene våre, der det ligger innenfor både Fedje og Fosnøya. Men det er interessant nok, og vel verdt de 20 minuttene det tar å gå ut dit.

Lindås kommune har mye flott kulturlandskap å by på, med mange gamle gjerder, naust og uthus bygget i stein. Men ved Hodnesdal har de gamle tatt det litt lenger. Her finner vi to svære løer, eller låver, i tørrmurt naturstein. Praktfulle kulturminner i det gamle beitelandskapet. Mer flott kulturmark finnes på Lygra. Her ligger Lyngheisenteret, som tar vare på tradisjoner knyttet til lyngheiene og bruken av disse. Utpå sensommeren og høsten blomstrer purpurklyngen, og da er nok landskapet her en ekstra reise verdt.

Meland og Radøy byr på mer kulturlandskap, og skiller seg slik sett ikke nevneverdig fra Lindås eller Austrheim. Ved Kolåseidet på Radøy fant jeg et gammelt steinnaust som lå vakkert til ved bredden av Hallandsvatnet. Jeg besøkte også Bogatunet ikke langt unna. Dette middelaldertunet er et såkalt sammenbygd anlegg, med flere funksjoner som bolig, uthus og fjøs i en og samme bygning. Disse var vanlige på 1500-tallet i Nordhordland, men svært få av dem er bevart.

Se bilder

Publisert 20. juni 2017

Fedje er en liten øykommune i Nordhordland, en av Norges minste. Med snaue 10 km² er Fedje bare større enn Utsira og Kvitsøy i areal. Litt færre enn 600 innbyggere bringer heller ikke kommunen høyt på lista over mest de befolkede. Men når mai varter opp med strålende sol og vindstille vær er det plenty med maritim idyll. Fedje kommune består av mer enn 100 øyer og holmer, den klart største bærer samme navn som kommunen og huser alle innbyggerne.

Fiske har historisk sett vært hovedgeskjeft, men dagens næringsliv er mer variert. Naturlig nok er mye fortsatt knyttet til havet. Et opplæringssenter for maritimt miljø, trafikkovervåkning for farvannene mot Sture og Mongstad, og losstasjon er lokalisert på Fedje. Reiseliv begynner også å få en viss betydning.

Like sørvest for hovedøya ligger Hellisøy fyr, med Norges nest eldste støpejernstårn, etter Eigerøy fyr i Rogaland. Det er 32 m høyt og ble tent første gang i oktober 1855. Fyret har en helt spesiell konstruksjon. Som sikring mot bølgeslag er tårnet foret med teglstein, og de to nederste etasjene er dessuten fylt med naturstein. Bare Hellisøy og det nevnte Eigerøy fyr har denne konstruksjonen i Norge.

Jeg tok bilferga fra Sævrøyna i Austrheim over til Fedje en nydelig dag i begynnelsen av mai. Her ruslet jeg rundt blant småbebyggelsen med naust og sjøhus, mens vårkål og løvetann lyste gult på grønne flekker. En veldig trivelig opplevelse her ute i havgapet. Og nok en kommune krysset av i lista.

Se bilder

Publisert 17. juni 2017

I begynnelsen av mai kom en godværshelg med sol og høye temperaturer, og den måtte naturligvis utnyttes. Et par kommuner i Ytre Sogn har lenge stått på planen sammen med store deler av ytre Hordaland. Dette er en del av mitt pågående prosjekt for å ta bilder fra samtlige av Norges kommuner, noe jeg ikke har jobbet videre med siden ifjor høst. Etter at Vestfoldkommunene Stokke og Andebu ble historie i sammenslåingen med Sandefjord fra 1. januar i år, er nå 426 det magiske tallet. Før denne turen til Vestlandet manglet bilder fra 23 kommuner på frittfallfoto.no.

Ytterst i Sognefjorden ligger Gulen og Solund kommuner. Førstnevnte ligger på sørsiden av fjorden, og er kanskje mest kjent for Gulatinget. Det gamle tingstedet ligger ved Floli et par kilolmeter fra Eivindvik. Et annet spesielt sted i Gulen er Brekke, ofte nevnt som Norges mest nedbørrike sted. Målestasjonen her har i alle fall den høyeste årlige nedbørsnormalen i landet med 3575 mm, men fjellområdene her i vest mottar betydelig større mengder. Ålfotbreen har f.eks. en normal på like under 6000 mm.

Solund er en ren øykommune på nordsiden av Sognefjordens utløp i havet, og den er også Norges vestligste kommune. Den største øya er Sula med 116 km². Flere andre øyer som Losna, Rånøyna og Ytre Sula ligger på rekke og rad før holmer og skjær overtar helt ut mot Utvær i vest på 4° 30'. Hardbakke er kommunesenter med drøyt 350 innbyggere. Det er et vakkert og kupert landskap som dominerer her ute, med knauser og nakne fjell helt opp til 569 m.o.h. på Krakhellenipa. Rett under fjellet ligger fergekaia med forbindelse til fastlandet på begge sider av Sognefjorden.

Jeg ankom Gulen på kvelden da en flott solnedgang farget himmelen over øyriket ytterst i fjorden. Det ble behørig fotografert, før jeg fant meg en fin overnattingsplass ved Rutledal. Morgenen etter bar det med første ferge over fjorden til Solund, og en biltur frem og tilbake langs hovedveien på øyene. Jeg fant mange idyller å fotografere her også, før turen gikk tilbake mot Gulen og videre sørover til Nordhordland.

Se bilder

Publisert 14. juni 2017

De siste to månedene har vært fullstendig dominert av bildebehandling og publisering av bilder fra USA. Men jeg har vært ute med kameraet her hjemme også, så nå da utenlandsprosjektet er fullført er det kanskje på tide med mer hjemlig stoff?

Mange steder i Norge tok det sin tid før vinteren ville slippe taket, med snøfall langt ut i mai. Tromsø fikk sågar snø så sent som 29. mai. Så ille var det ikke her i Telemark, men disse bildene fra begynnelsen av måneden viser at nysnøgrensa lå nær 300 m.o.h. i åsene på Drangedalsheia. Jeg kjører ofte forbi det idylliske Gongevatn på mine jevnlige turer mellom Lillesand og Bø, men denne blikkstille maikvelden måtte jeg ta en liten fotostopp.

Se bilder

Publisert 11. juni 2017

Den siste dagen på USA-turen var kommet. Vi befant oss i Barstow, California, med bare et par timers kjøring til Las Vegas og flyreisen hjem. Men å sitte mesteparten av dagen i den ganske så kjipe byen var ikke noe vi var særlig interesserte i. Så vi tok en lang omvei, og det bar naturligvis ut i ørkenen igjen. Vi satte nok en gang kursen mot Death Valley, et landskap som virkelig har fascinert oss begge. Men først: Litt galskap.

Selv om jeg hører på mye forskjellig musikk, er det noen få band og artister som har vært med meg siden tidenes morgen. Det største av dem er irske U2. Og den aller største plata er The Joshua Tree fra 1987. Noe av inspirasjonen til denne skiva hentet bandet nettopp her i Mojave-ørkenen, og i desember 1986 var de på en rundtur i området sammen med fotografen Anton Corbijn. Like vest for Death Valley National Park fant de det nå berømte Joshua-treet som prydet platecoveret, og ble symbolet på turneen og perioden som fulgte. Det hadde unektelig vært artig å finne det igjen.

Joshua-trær vokser bare i Mojave-ørkenen, og er ikke vanskelige å finne. Men å finne det ene treet er kanskje ikke så enkelt. Vi prøvde to dager tidligere da vi passerte her, men jeg hadde stolt på feil internett-kilde. Nå hadde jeg gjort grundigere research, og vi gikk rett på stedet, like øst for Owens Valley. Treet døde for mange år siden, og har falt over ende. Men det er allikevel et sted flere U2-fans har valfartet til opp gjennom årene. De har lagt igjen diverse spor, som etter mitt syn bare forsøpler stedet. Jeg ryddet det meste unna før jeg tok bilder, men la alt på plass igjen før vi dro. Jeg må dog innrømme at jeg tok med en liten, løs barkebit fra treet. Så nå er jeg i samme klasse som de gærne fotballsuporterne med gress fra Old Trafford eller Anfield i stua.

Vi kjørte på nytt gjennom Death Valley, og vi tok nå runden via Badwater og Ashford Junction. Vi stoppet ved saltslettene og flere andre steder i det utrolig øde landskapet. Fargeløst er det imidlertid ikke. Berggrunnen inneholder mange mineraler og metaller, så det er et område rikt på geologisk struktur og kulør.

Så var vi kommet til veis ende på vår tur i det ville vesten. Reisen begynte i Las Vegas, og den endte her 14 dager senere etter 8600 km på veien gjennom seks stater. En eventyrlig reise som blir en bauta blant mange lysende turminner. Det var ni år siden forrige USA-tur. Jeg håper det ikke blir like lenge til neste. Takk for turen, Thor!

Se bilder

Publisert 8. juni 2017

Min far abonnerte på National Geographic fra 1970-tallet. Som liten bladde jeg ofte og mye i disse bladene, med fantastiske bildereportasjer fra hele verden. En av artiklene som festet seg tidlig i minnet, handlet om Yosemite nasjonalpark i California. Jeg så på bildene av loddrette fjellsider i glattskurt granitt, kuppelformede topper, idylliske enger ved elva i dalbunnen, og ikke minst: De vanvittige fossefallene. Upper Yosemite Falls, Bridalveil Fall og alle de andre. Det var de jeg var aller mest opptatt av, og allerede for 40 år siden drømte jeg om en dag å reise dit for å se dem. Den 14. april i år kom den dagen.

Yosemite National Park ligger i fjellkjeden Sierra Nevada, som strekker seg drøye 600 km gjennom det østlige California. De høye fjellene skaper regnskyggen som hindrer nedbør i å nå de tørre ørkenstrøkene på østsiden, f.eks. Death Valley. Nasjonalparken dekker drøyt 3000 km² på vestsiden av fjellene, men parkens midtpunkt er Yosemite Valley. Rundt 4 millioner mennesker besøker Yosemite hvert år, med rekord på over 5 millioner i 2016. De alle fleste av disse kommer til det lille området som Yosemite-dalen dekker, ca 18 km². Det er unektelig ikke uten grunn.

Etter vår lange og noe slitsomme biltur dagen i forveien, var det hardt å stå opp grytidlig. Men det måtte til, vi hadde en times kjøring fra Mariposa og opp til Yosemite. For å rekke soloppgangen måtte vi tidlig avgårde, men det skulle vi ikke komme til å angre på. Gårsdagens snøstorm hadde passert, og klarvær hadde overtatt. Stormen hadde lagt igjen et blendende hvitt snødryss i fjellene rundt dalen, og i skarp kontrast til de vårgrønne engene i dalbunnen var det så vakkert det kan bli. Snakk om gutter med griseflaks.

Drømmen om Yosemite ble til gåsehudfremkallende virkelighet allerede da sola stod opp. Jeg hadde plassert meg på bredden av Merced River, med den 1300 m høye og loddrette fjellsiden på El Capitan midt imot. Det varme sollyset smøg seg sakte nedover granitten mens kameraet mitt fikk kjørt seg. Etterpå tok vi flere runder på de enveiskjørte veiene i dalen, og stoppet ved alle de kjente attraksjonene. Både Upper og Lower Yosemite Falls, Half Dome, Cathedral Spires, Tunnel View og Bridalveil Fall ble i tur og orden brent fast i minnebrikkene.

Vi fikk godt betalt for å stå opp tidlig. Det var lite folk ute på morgenen, og vi fikk vandre langs elva flere steder helt alene. Turistene flokket seg stort sett rundt de største fossefallene, og Tunnel View. Da vi forlot Yosemite Valley rundt klokka ett, var rekka av biler på vei opp nesten endeløs. De som stod bakerst hadde mange timer i kø foran seg, om de i det hele tatt ville nå frem før mørket falt på. Men vi hadde fått nye minner for livet. De var minst like spektakulære som guttedrømmen fra National Geographic.

Se bilder

Publisert 4. juni 2017

Etter overnatting i Gila Bend vest for Phoenix gikk reisen vår videre nordvestover gjennom Arizona. Ved Lake Havasu City forlot vi staten for denne gang, og bega oss inn i Mojave-ørkenen i California. Det er den minste av de nordamerikanske ørkenområdene, med rundt 124000 km². Til gjengjeld er den tørrest av dem alle. Gjennomsnittlig faller bare rundt 330 mm nedbør årlig over Mojave-ørkenen, det skyldes at den ligger i regnskyggen av de høye Sierra Nevada-fjellene. Det er imidlertid store variasjoner innenfor området. I nord ligger et beryktet dalføre.

Funeral Mountains. Coffin Peak. Badwater. Furnace Creek. Stedsnavnene vitner om død, elendighet og varme. Vi har kommet til Death Valley, det varmeste stedet på kloden. På ettermiddagen den 10. juli 1913 målte United States Weather Bureau 56,7°C ved Furnace Creek, den høyeste lufttemperaturen målt på jordas overflate. Her kommer det mindre enn 60 mm nedbør pr år, ikke mer enn det som av og til kommer på et døgn ved kraftige sommerlavtrykk i Norge.

Death Valley ble nasjonalmonument i 1933, da president Herbert Hoover satte av nesten 8000 km². Så sent som i 1994 ble området utvidet til 13300 km², og omgjort til nasjonalpark. Det ble dermed en av de største i USA. I Death Valley finner vi det laveste punktet i landet, Badwater Basin ligger 85,5 m under havnivå. Samtidig er dalen omgitt av høye fjell. Den langstrakte fjellkjeden Panamint Range når 3366 m.o.h. på Telescope Peak. Det er en enestående opplevelse å gå på de glovarme saltslettene ved Badwater, og samtidig se snøkledte fjell bare to mil unna.

Death Valley har svært lite vegetasjon. Stein, grus og sand dominerer fullstendig. Men det er allikvel et svært fascinerende landskap, med fargerike strukturer i stort monn. Vi fanget solnedgangen ved fantastiske Zabriskie Point, før vi kjørte tilbake til Shoshone for overnatting. Dagen etter kjørte vi på nytt gjennom nasjonalparken, med en flott stopp i sanddynene ved Stowepipe Wells. Det bar videre over Panamint-fjellene, til Owens Valley ved foten av mektige Sierra Nevada. Selve årsaken til det knusktørre området vi nettopp hadde passert.

Ved Lone Pine fikk vi et makeløst panorama med fjelltopper, og midt i blant dem tronet Mount Whitney. Med 4421 m.o.h. er toppunktet USA's høyeste utenfor Alaska. Vi hadde planer om å komme oss over på vestsiden av fjellene, men det skulle vise seg å ikke bli så lett. Et voldsomt snøvær hadde veltet inn fra vest, og for å få lov å kjøre over den eneste åpne fjellovergangen ved Lake Tahoe måtte vi ha snøkjettinger på bilen. Det fikk vi skaffet oss, til glede for bensinstasjoneieren i Meyers. Men flere utfordringer ventet. Flom og veiarbeid hadde stengt flere veier i området vest for Sierra Nevada, men vi fikk navigert oss gjennom det til slutt. Etter en svært lang dag fant vi endelig sengene på et motell i Mariposa litt over midnatt. Store ting ventet grytidlig neste dag.

Se bilder

Publisert 31. mai 2017

Saguaro National Park er et todelt verneområde ved Tucson i Arizona. Øst for byen ligger Rincon Mountains, og i vest finner vi Tucson Mountains. Begge har arealer underlagt nasjonalparkvern, og de tar vare på landskap, flora og fauna typisk for Sonora-ørkenen. Nasjonalparken har navn etter den gigantiske Saguaro-kaktusen, et symbol på denne delen av USA og kjent fra utallige western-filmer, tegneserier og annen populærkultur.

Vi ankom det vestre området utpå ettermiddagen, etter en lang kjøretur fra White Sands i New Mexico. Det var varmt og godt da vi kjørte en runde gjennom landskapet på sørsiden av Tucson Mountains. Selv om nasjonalparken har over 250 km med stier, holdt vi oss nær bilveien i varmen. Det var plenty med kaktus å fotografere, og ikke bare Saguaro. Prickly Pear kaktus blomstret her og der, men de lange og skarpe piggene signaliserte tydelig at det ikke var lurt å komme for nær. Det var generelt smart å se seg godt for når man gikk rundt her, men det var et fint område jeg kunne tenke meg å se i solnedgangen ved en senere anledning.

Se bilder

Publisert 29. mai 2017

I Tularosa Basin lengst sør i New Mexico ligger White Sands National Monument. Det fikk sin vernestatus i 1933, og beskytter verdens største felt med sanddyner av gipskrystaller. Feltet dekker over 700 km² av den flate og tørre dalen, og danner et sammenhengende teppe av hvite sanddyner.

Gips opptrer svært sjelden som sand, siden det løselig i vann. Og som normalen er blir gipsen i White Sands ført med nedbøren fra de omkringliggende fjellområdene San Andres og Sacramento Mountains. Men Turlarosa Basin har ikke noe utløp til havet. Vannet synker dermed ned i grunnen eller samles i grunne dammer som senere tørker ut. Begge deler etterlater gipskrystaller på overflaten, som ettehvert eroderes til sand og føres med den dominerende vindretningen til sanddynene.

Etter den lange bilturen gjennom New Mexico, hadde vi overnattet i Alamogordo like øst for White Sands. Jeg var som vanlig tidligere oppe en turkameraten, så jeg tok en morgentur til nasjonalmonumentet. Her fikk jeg fotografere de hvite sanddynene i det lave morgenlyset, før varmen tok til for alvor. Flotte mønstre i sanda skapt av vinden bølget bortover i landskapet, tilsynelatende uten ende. Jeg returnerte etterhvert til motellet, pakket bagasjen og fikk med en lys våken Thor som også hadde lyst til å se sanddynene i White Sands. Jeg svingte dermed innom igjen på veien vestover, og vi tok en kort vandring i det fascinerende landskapet.

Se bilder

Publisert 27. mai 2017

Mesa Verde National Park ligger i det sørvestre hjørnet av Colorado, og beskytter noen av de best bevarte arkeologiske kulturminnene i USA. Den ble opprettet allerede i 1906, og den er også satt på UNESCO's liste over verdens kulturarv. Nasjonalparken inneholder mer enn 4300 indianske kulturminner. Dette inkluderer 600 såkalte cliff dwellings, eller "klippebyer", som Mesa Verde er mest kjent for.

Mesa Verde betyr "grønt bord" på spansk, og er et stort fjellplatå delt opp av et utall kløfter og daler. Fjellet har vært befolket i tusenvis av år av forskjellige indianer-kulturer, som overlevde på en kombinasjon av jakt, samling og dyrking av mais, bønner og squash. De første menneskene kom allerede rundt 9500 f.Kr, men det var Pueblo-indianerne som bygde de kjente klippebyene. De eldste stammer fra omkring år 650. Disse byene ble bygget under store fjellpartier med overheng, og var således beskyttet mot vær og vind. Men fra ca 1285 forlot indianerne området, etter sosiale og miljømessige problemer som følge av alvorlig og langvarig tørke.

Klippebyene etter Pueblo-indianerne består, og er i dag en stor turistattraksjon. Vi svingte innom Mesa Verde på vår vei fra Utah til New Mexico, et kjærkomment avbrekk i en ellers lang dag på landeveien. Vi fulgte rundturen på toppen av fjellet, Mesa Top Loop, og fikk se mange interessante steder. Den største av klippebyene er Cliff Palace, men sesongen med guidete turer ned til den hadde ikke startet når vi var der i april. Men det var god utsikt fra en plattform oppe på klippekanten. Etter besøket i Mesa Verde bar det ut på motorveiene igjen, i en nesten endeløs tur sørover i New Mexico.

Se bilder

Publisert 25. mai 2017

Canyonlands. Bare navnet gir meg godfølelse og eventyrlyst. Nasjonalparken i det sørøstre hjørnet av Utah rommer noe av det mest fargerike og ville landskapet i hele USA. Forfatteren Edward Abbey beskrev området som "the most weird, wonderful, magical place on earth. There is nothing else like it anywhere". Canyonlands National Park ble opprettet i 1964, under president Lyndon B. Johnson. Den dekker 1366 km² i en veritabel labyrint av kløfter, bredere canyons, fjellplatåer, smale rygger, tårn og spir. De ulike sandsteinslagene gir varierte fargekombinasjoner, samtidig som de har ulik hardhet. Dette skaper noen av de mest utrolige geologiske formasjonene på kloden.

Canyonlands besøkes hvert år av rundt en halv million mennesker, med 2016 som rekordår da over 700000 la turen innom. Det er mange, men det er bare halvparten av antall turistbesøk i den nærliggende Arches National Park. Canyonlands er dessuten mange ganger større, så nasjonalparken bærer ikke preg av masseturisme. Tvert imot, det krever litt mer å oppleve dette området. Selv om det også her finnes asfalterte veier til flotte utsiktspunkter, får man ikke skikkelig føling med landskapet før man tar beina fatt.

Green River og Colorado River møtes ganske sentralt i Canyonlands nasjonalpark. Elvene deler det vidstrakte området i tre ganske klart definerte distrikter. Alle har stemningen av villmark og primitiv natur, men de har også hver sine særpreg. I sørøst har vi The Needles District med sin jungel av tårn og kuppelformede fjellformasjoner. I vest ligger det øde Maze District, mens i nord finner vi Island In The Sky. Det er hit over 70% av parkens besøkende kommer, av den enkle grunn at det er lettest tilgjengelig. Her er mange fine utsiktspunkter mot den fantastiske labyrinten de to elvene har laget. Men de største opplevelsene krever som regel innsats, og slik er det også i Canyonlands.

Et av denne USA-turens store mål var Monument Basin nettopp her i Canyonlands. I mars 2008 stod jeg på Grand View Point og kikket ned på denne knivskarpt formede canyonen 450 høydemeter under meg. Den var omgitt og fylt av de mest utrolige spir, tårn og fjellvegger man kan tenke seg. Der og da bestemte jeg meg for at en gang skal jeg ned dit. Ni år senere var dagen kommet.

Etter soloppgangen i Arches og opphenting av turkamerat Thor i Moab, bar det ut til Island In The Sky og starten på eventyret. Fra fjellplatået går Gooseberry Trail 450 stupbratte høydemeter ned til et nytt platå, White Rim. Etter drøyt 4 km var vi fremme ved Gooseberry Canyon og White Rim Road. Denne grusveien for firehjulstrekkere fulgte vi i 6 km før vi endelig stod ved kanten av Monument Basin.

Stedet skuffet på ingen måte. De mange steintårnene så ut til å ha overvunnet tyngdekreftene på mirakuløst vis. Noen dannet naturlige steinbruer, noen stod tett som en skog av stein, mens andre skjøt som tynne piler rett opp av bakken. Slik som Standing Rock, et helt ufattelig tynt men samtidig høyt spir. Som naturfotograf var det jo en fest å være her, akkurat som jeg hadde håpet på. Vi gikk noen kilometer til langs kanten av "bassenget", mens sola sank på himmelen. Vi gikk vel kanskje halvveis rundt før vi måtte snu, ettersom det ventet en hard tur tilbake til Island In The Sky.

Det ble jammen hardt også. Drøye 400 høydemeter skulle ikke være så ille, men til tross for omfattende planlegging hadde jeg oversett en liten detalj: Hele Canyonlands ligger mellom 1500 og 2000 m.o.h. Med Island In The Sky som høyeste punkt. Det ble merkbart opp den hengebratte Gooseberry Trail. Særlig for den minst trente av oss. Nemlig meg. Men slitet ble fort glemt da vi kom opp til en overjordisk vakker solnedgang over det fantastiske landskapet. En storartet avlutning på en innholdsrik dag.

Se bilder

Publisert 22. mai 2017

Arches National Park. Det ser ikke ut til at jeg klarer å unngå den på Amerika-turene mine. Etter flere besøk i 2002 og 2008 har jeg godt med bilder fra nasjonalparken, derfor hadde jeg ikke tenkt å bruke tid her denne gangen. Men så stod jeg der ved Colorado River da, mens turmakkeren var ute og slet på sykkeltur. Jeg hadde sett det jeg hadde tenkt meg rundt Moab, men klokka var bare to. Det var dermed mange timer til solnedgang. Arches utpekte seg i grunnen som det eneste alternativet, og det var tross alt steder der oppe jeg ikke hadde utforsket enda.

Arches National Monument ble opprettet i 1929, og reorgansiert til nasjonalpark i 1971. Det vernede arealet er på 310 km², og ligger på Colorado-platået i 1200-1700 meters høyde over havet. Fargerike sandsteinslag med fabelaktige formasjoner dekker mye av området. Tårn, spir og smale finner danner de mest utrolige natur-kunstverk, men det er de mange naturlige fjellspennene (natural arches på engelsk) som har gitt nasjonalparken navn. Her finnes en stor mengde av disse naturfenomenene, med den største tettheten i verden.

Delicate Arch er antakelig den mest ikoniske, og den er Utahs "nasjonalsymbol". Der har jeg opplevd solnedgangen to ganger tidligere, så den ble utelatt på denne turen. Men som nevnt var det steder her jeg ikke hadde sett nærmere på enda. Park Avenue er en av parkens mest kjente attraksjoner, med en kort fottur gjennom et spektakulært dalføre. Courthouse Towers omgir dalen med sine utrolige tårn og spir. Jeg gikk turen opp og ned mens ettermiddagssola sakte kom til syne bak skyene som drev østover.

Cove Of Caves ligger i delen som kalles The Windows Section, etter North og South Window. I Cove Of Caves finner vi også Cove Arch, en av de mindre besøkte steinspennene. Her får man også se den kjente Double Arch fra baksiden. Jeg fant ut at dette måtte være en fin plass å fotogarefere i solnedgangen, og gikk de 400-500 metrene fra veien og opp til fjellformasjonene. Det ble en fin opplevelse i en stille og rolig del av nasjonalparken, det var bare meg der. Jeg ga meg en stund etter solnedgang ved Garden Of Eden, med flott fargespill i skyene over La Sal Mountains.

Så skulle man tro jeg hadde nok bilder fra Arches National Park. Men nei, morgenen etter kunne jeg jo ikke dy meg: Jeg måtte opp igjen for å se om en ny soloppgang kunne toppe de gamle bildene fra Courthouse Towers i 2002. Det tror jeg at jeg klarte med god margin, jeg fant nemlig et nydelig tørt einertre ikke langt fra bilveien. Det ga meg en perfekt forgrunn for de svære steintårnene Tower Of Babel og The Organ. Sola kom sakte, og gløden i fjellveggene med den. En perfekt avslutning på denne reisens Arches-eventyr. Så får vi se om jeg svinger innom nok en gang på neste Amerika-tur. Sjansen er stor.

Se bilder

Publisert 20. mai 2017

En ny dag opprant i det ville vesten. Rundreisen i USA's sørvest-stater var kommet halvveis, og vi befant oss nå i Moab, Utah. Her var vi ganske godt kjent fra før, vi tilbragte et noen dager her i 2008 med flere turer i Arches og Canyonlands nasjonalparker. Denne gangen hadde min turmakker Thor planlagt nok en runde med terrengsykkel, ettersom Moab er litt av et Mekka for den slags eskapader. Ikke noe for meg, så jeg ville prøve å utforske steder jeg ikke hadde vært før rundt byen.

Jeg kjørte først langs Colorado River, og tok en avstikker opp til Castle Valley øst for Moab. Her finner man et klassisk western-landskap med de karakteristiske fjellene med flat topp og stupbratte vegger. Det bar videre langs elva oppover Professor Valley, til Fisher Towers. Dette er en samling store tårn og spir i den vanlige røde sandsteinen som preger mye av landskapet rundt Moab. Naturen har tatt det ganske langt her, og det var en fin opplevelse å rusle mellom de svære formasjonene.

Etter en times tid vendte jeg nesen nedover langs Colorado River igjen, og kjørte utover mot Potash vest for Moab. Her passerte jeg loddrette fjellvegger hvor en mengde fjellklatrere boltret seg i det fine været. Våren hadde kommet forlengst, og trærne stod lysegrønne i super kontrast mot de rødbrune sandsteinsflatene. Ved Potash fant jeg Jug Handle Arch, et naturlig steinspenn som absolutt lignet et håndtak. Ikke langt unna dukket det opp gamle indianske helleristninger, eller petroglyfer som det heter her. Det ble dermed en fin liten utflukt, men dagen var enda ung. Jeg hadde vel nesten forbannet meg på at jeg ikke skulle bruke tid i Arches denne gangen, men nå så det stygt ut...

Se bilder

Publisert 18. mai 2017

Etter en fin fottur i Grand Staircase - Escalante, kjørte vi videre nordøstover i Utah, langs highway 12. Målet var Moab, hvor vi planla å tilbringe de neste tre nettene. Men først måtte vi over Boulder Mountain, gjennom Capitol Reef, Blue Hills og San Rafael Desert. Det er en tur på drøyt 300 km, og passerer noen av de tørreste områdene i USA. F.eks. har Hanksville gjennomsnittlig 28 mm nedbør pr år. Til sammenligning har Bergen 2250 mm, mens Norges tørreste sted er Skjåk i Oppland med 278 mm.

Highway 12 passerer Boulder Mountain i over 3000 m.o.h., og her lå naturlig nok snøen enda. En slående kontrast til det lavere ørkenlandskapet i øst, som vi hadde formidabel utsikt mot. Waterpocket Fold med sin store fargevariasjon tok seg bra ut, med Henry Mountains som bakteppe. Veien kom etterhvert ned til highway 24 og Torrey, en liten og støvete by vest for Capitol Reef. Den lokale restauranten hadde imidlertid veldig god mat, som gjorde godt for kropp og sjel.

Det led mot kveld da vi passerte Capitol Reef National Park, så vi tok oss bare tid til å stoppe ved Panorama Point. Et flott område som jeg kunne tenke meg å utforske mer grundig en annen gang. Ute av nasjonalparken kom vi inn i området som kalles Blue Hills, det ligger mellom småbyene Caineville og Hanksville. Her fant vi et vrak av en gammel sementbil, som hadde spilt sin lille rolle som reklame for politiske standpunkt under siste presidentvalgkamp. Like etter tok vi en avstikker på grusveien som går rundt landemerket Factory Butte, en av de mange fjellene med flat topp og stupbratte kanter i dette området. Fargene var dominert av blågrått, derav navnet Blue Hills. At det er overveiende tørt her var ikke så vanskelig å se. I sannhet et meget spesielt landskap.

Mens sola sank stadig nærmere horisonten, suste vi over de enorme ørkenslettene i San Rafael Desert. Ved The Notch nord for Hanksville fant vi tilløp til sanddyner, og vinden pisket sanda i ansiktet mitt da jeg gjorde forsøk på å fotografere de. Det gikk allikevel bra, og etterpå fortsatte vi over slettelandet i solnedgangen med god musikk og god stemning i bilen. Mørket var falt på da vi ankom Moab og etterhvert fant overnatting.

Se bilder

Publisert 15. mai 2017

I 1996 ble Grand Staircase - Escalante National Monument opprettet, et drøyt 7600 km² stort område i det sørlige Utah. Spektakulære fjellformasjoner, dype canyons, solsvidd ørken og fargerike landskap preger nasjonalmonumentet. The Grand Staircase refererer til en enorm rekke av berggrunnslag, som strekker seg fra høydene i Bryce Canyon til bunnen av Grand Canyon. Hvert lag ender i en klippekant, og former en gigantisk trapp fra de eldste lagene nederst til de yngste på toppen.

Området har mange muligheter for friluftsliv. Dette er "public lands", og det meste kan benyttes uten noen form for forhåndstillatelse. Ganske i tråd med våre tradisjoner, som vi vet å benytte oss av. Jeg hadde funnet en interessant flekk et godt stykke fra asfalten på highway 12, som går gjennom den nordlige delen av monumentet. En snau mil øst for Escalante tar Hole In The Rock Road av, den går sørøstover i en dalsenkning langs Straight Cliffs. Ved veien finnes flere naturattraksjoner, og en av dem, Devils Garden, sjekket vi ut på vår forrige tur tilbake i 2008. Nå var det Zebra Slot Canyon som hadde pirret nyskjerrigheten.

Zebra Slot Canyon er som navnet antyder nettopp det, en såkalt "slot canyon" som jeg har nevnt i flere innlegg i det siste. Denne virket å være fin og ganske lett tilgjengelig, så vi parkerte bilen etter ca 15 km på grus og stein, og la i vei til fots. Turen gikk ned Halfway Hollow i lettgått terreng uten de helt store høydeforskjellene. Det var ca 4 km å gå frem til kløfta, men til vår skuffelse var den fylt av vann etter nedbøren som hadde falt for noen dager siden. Vi turte ikke begynne å vasse, ettersom vi ikke hadde kjennskap til dybde eller mulig kvikksand. Bummer!

Landskapet rundt var imidlertid kjempeflott, så vi deppet ikke mye over vannfylte slot canyons. Vi gikk derimot opp på et fjellparti ved Harris Wash, et nesten tørt elveleie vi nettopp hadde krysset. Her fant vi noen merksnodige, svarte steinkuler. Vi visste ikke hva de var, men i ettertid har jeg funnet ut at det er Moqui marbles, en type konkresjoner hovedsaklig av jernoksyd. De lå strødd oppe på den røde sandsteinen, og var svært så fotogene. Et skilt ved starten av fotturen hadde advart "no collecting", en oppfordring vi fulgte. Bare bilder ble tatt av oss.

Tilbaketuren gikk stort sett samme vei som vi kom, men vi avvek fra stien og fulgte den nedre kanten av de fine fjellformasjonene i Halfway Hollow. Store og vakre bølgemønstre i sandsteinslagene ga mange fine ting i linsa, krydret med de mange døde einertrærne som er vanlig i dette landskapet. En nydelig, gul ørkenplante fant vi også. Ved litt intens googling har jeg funnet ut at det må være en "yellow evening primrose". Det ble nok en strålende friluftsopplevelse før vi tok asfalten fatt igjen, med kurs nordøstover.

Se bilder

Publisert 13. mai 2017

Etter den fine opplevelsen på Paria-platået satte vi nok en gang kursen nordover, fra Arizona og over til Utah. Vi hadde Moab og Canyonlands i sikte, men dit var det ennå ganske langt. Det led dessuten mot kveld, så etter en matbit i Kanab bar det fort videre på highway 89. Vi tenkte å svippe innom Cedar Breaks National Monument, og kjørte opp en avstikker til et høytliggende og snødekt fjellandsskap. Etter 35 km kjøring viste det seg at veien inn til området var vinterstengt, så da ble det 35 km tilbake til highwayen med uforrettet sak. Men nå nærmet vi oss atter Bryce Canyon, så da passet det ganske fint å stoppe der idet dagslyset var på hell.

Bryce Canyon National Park ligger på den langstrakte fjellryggen som kalles Pink Cliffs, et navn som ikke er helt uten grunn. Vi kjørte ut til Bryce Point før vi tok kvelden, og fikk se det svære amfiet uten tåke og snøvær. Et flott lys ble skapt av den synkende sola bak et skydekke med noen sprekker, og selv om det var ganske kjølig her nesten 3000 m.o.h. var det fin avslutning på dagens etappe.

Etter en god natts søvn på Ruby's Inn, stod jeg opp tidlig for å se om soloppgangen kunne gi noe fint i kameralinsa. En kjapp titt ut av vinduet bekreftet muligheten, så jeg hoppet i klærne og kjørte de få kilometrene ut til Bryce Point. Her ble jeg begeistret vitne et nydelig fargespill i det lette skydekket da sola kom opp. Jeg fant også tid til å besøke vakre Paria View like ved, med høye tårn og spir i fargerik sandstein. Dette ble min fjerde visitt i Bryce Canyon, og enda en super start på en ny feriedag.

Se bilder

Publisert 11. mai 2017

Vermilion Cliffs National Monument ligger på Paria-platået lengst nord i Arizona, helt inntil grensen mot Utah. Verneområdet ble opprettet i 2000, og beskytter 1188 km² villmark med svært begrenset veitilgang. Området inkluderer de kjente Coyote Buttes med The Wave, Buckskin Gulch, og selve Vermilion Cliffs som avgrenser Paria Plateau med høye, loddrette stup. Landskapet er tilsynelatende ganske flatt, men høydene varierer mellom 1000 og 2000 m.o.h. Ulike lag av sandstein og kalkstein dominerer berggrunnen, og store variasjoner i farger og strukturer gir ubeskrivelig vakre landskap mange steder i det store området.

Ingen veier vedlikeholdes her, og den enkleste adkomsten går via House Rock Valley Road. Denne grusveien har imidlertid mange svært dårlige partier, og er ufremkommelig ved større nedbørsmengder. Flere mindre sandveier fører fra "hovedveien" og inn i villmarka, men disse krever biler med firehjulstrekk og høy bakkeklaring. Coyote Buttes og The Wave er imidlertid tilgjengelig fra House Rock Valley Road, så vi forsøkte nok en gang lotteriet for en "permit". Igjen bommet vi med kun ett nummer, så det ble å finne på noe annet. Heldigvis finnes et godt alternativ.

White Pocket ligger langt inne i ødemarka på Paria-platået, omgitt av et sandete landskap med sparsom vegetasjon. Her finnes helt unike geologiske formasjoner, med et fargespekter uten like. Topplaget er nesten helt hvitt, og formet i perfekte polygoner som så er drapert over det underliggende terrenget. Under topplaget ligger røde og gule sandsteinslag, formet og vridd i helt usannsynlig vakre formasjoner. Et drømmelandskap for enhver naturfotograf.

Problemet er å komme seg til det avsidesliggende stedet. En sandvei fører helt inn til White Pocket, men det er ikke hvilke som helst biler som kan forsere den. Det krever også en viss kjøreteknikk og kunnskap for å ferdes trygt her. Vår bil hadde tohjulsdrift, så vi var ikke optimistiske med tanke på å kjøre helt frem. Men kanskje kunne vi komme nær nok til å gå resten? Vi la i vei langs House Rock Valley Road, og humpet avgårde langs dype hjulspor i leire, grus og stein. Etter tre mil med veldig varierende veikvalitet, kunne vi ta inn på den mindre Pine Tree Road. Den hadde utrolig nok bedre kvalitet, og optimismen steg et hakk. Etter ytterligere en mil på brukbar grusvei, kom vi til en liten ranch. Her begynte sandveien innover slettelandskapet, og ettersom det var parkering forbudt her fortsatte vi litt til. Men vi skjønte fort at vi ikke kom særlig lengre, tanken på å sitte fast her ute var ikke særlig fristende. Men det gjenstod enda 15 km til White Pocket.

Vi parkerte bilen en drøy km fra ranchen, og forberedte oss på å gå resten av veien. Da dukker han opp, mannen fra Park City på tur med familien i sin store Toyota Tundra pickup. Han tilbyr oss å sitte på lasteplanet, og to meget takknemlige nordmenn får være med helt frem til målet. Og tilbake igjen. Vi får oppleve det utrolige stedet i et par timer, i strålende sol. Samtidig sparer vi 7-8 timers gange på sandvei, med tilhørende såre føtter. Men hit skal jeg flere ganger. Og neste gang kommer jeg med skikkelig bil selv, og blir til mørket har falt på.

Se bilder

Publisert 9. mai 2017

Magisk, fantastisk, suverent. Slike ord blir fort klisjéer i omtalen av de mange naturattraksjonene vi fikk oppleve på USA-turen i april. Men Upper Antelope Canyon gjør seg fortjent til alle sammen. I tillegg til flere. Siden jeg ikke er så språklig kreativ, skal jeg stjele et ord som en av våre kongelige representanter kom opp med for en del år siden: Det høytsvevende ordet "lysfontene". For det beskriver opplevelsene i sandsteinskløfta ganske godt, både bokstavelig og i mer dunkel betydning.

Upper Antelope Canyon er i likhet med Rattlesnake Canyon en "slot canyon", som jeg beskrev i forrige innlegg. Den ligger en drøy kilometer lengre opp i "vassdraget", som for det meste er tørt. Bare ved større nedbørsmengder i nedslagsfeltet kan lyn-flommer opptre, men de kan til gjengjeld være voldsomme og svært farlige om man befinner seg i veien for de. Upper Antelope er mye dypere enn Rattlesnake, og dermed mørkere i bunnen. Men sollyset slipper allikevel inn, på enkelte tidspunkter lyser det i smale stråler helt ned til sandbunnen i kløfta. Fargespillet og strukturene som da oppstår i fjellveggene er vanskelig å beskrive med enkle ord.

Vi fikk selskap av fire fotografer og en ekstra guide til på vår "photo-tour", og så var sirkuset i gang. For her var det nemlig trangt om plassen, ettersom fem ulike selskaper guider både vanlige turister og fotogrupper. Vi ble imidlertid nøyaktig og profesjonelt guidet, og linet opp i to rekker på definerte fotopunkter innover i juvet. Guidene supplerte med tips til motiv, utsnitt og kamerateknisk hjelp om noen trengte det. Det ble en del venting for å tilpasse opplegget til andre grupper, men jeg benyttet hele tiden til å fotografere alt jeg fant interessant.

Etterhvert kom de nevnte solstrålene ned i bunnen av kløfta, og guidene kastet sand opp i lufta for å gjøre lysstrålen synlig. Støvet reflekterte sollyset effektivt, og lysfontenen var bokstavelig talt et faktum. Det lyste opp fjellveggene på eventyrlig vis, så det ble mange fine motiv av denne praksisen. Selv om lyssøylene var konstruerte, kunne de gi et inntrykk av hvordan det ser ut når vinden blåser hardt på overflaten. Da faller nemlig mye sand ned av seg selv.

Det hele ble en flott foto-opplevelse man ikke får andre steder. Selv om naturopplevelsen kanskje reduseres som følge av menneskemengden og den stramme guidingen, kan det absolutt anbefales om man er interessert i geologi eller ekstremt vakre naturfenomener. Fotointeresse er jo en fordel, men våre Navajo-guider Roman og Macarthur hadde glimt i øyet samtidig som de var profesjonelle i jobben de utførte. Et foto-tips til slutt: Pakk inn kameraet i plast eller noe annet som hindrer støv i å trenge inn. Jeg løste det enkelt med en brødpose og maskeringstape.

Se bilder

Publisert 5. mai 2017

Som nevnt i forrige innlegg var jeg på vei tilbake mot Page, mens min turkamerat skulle bruke dagen på en tur ned i Grand Canyon. Jeg hadde andre canyonopplevelser på planen, i betydelig mindre skala. Men de som har fulgt med her en stund, vet at jeg er mer enn middels fascinert av geologiske formasjoner og strukturer. Dagen skulle bli litt av en fest for den delen av hjernen.

USA har mange stolte tradisjoner å se tilbake på, men behandlingen av egen urbefolkning kan neppe sies å høre til disse. Mange indianere bor i dag i en av de 326 indianerreservatene, som er opprettet noenlunde i samsvar med de ulike stammenes tidligere leveområder. Reservatene har et visst selvstyre, og det største av dem er Navajo Nation Reservation. Det dekker det nordøstlige hjørnet av Arizona, i tillegg til områder i Utah, Colorado og New Mexico. Page ligger like inntil Navajo Nation.

Like øst for byen ligger Antelope Canyon, et verdenskjent mål for naturfotografer og ganske mange andre. Det er en såkalt "slot canyon", en svært smal og til dels dyp kløft skapt av vannerosjon i de mange sandsteinslagene. Farger og former i slike kløfter er ofte av den helt eventyrlige sorten, og Antelope Canyon er regnet som en av de aller flotteste.

Navajo Nation har ingen allemannsrett, og i praksis betyr det at du må med ha en lokal guide for å ferdes i naturen her. Det er en viktig inntektskilde for de som bor her, og selv om mange oppfatter dette som dyrt og tungvint, har jeg ingen problemer med å unne lokalbefolkningen denne gullgruven. I Antelope Canyon er det dessuten helt nødvendig om man skal ha noen sjanse til å bevare stedet for kommende slekter.

Jeg hadde betalt en ganske stiv pris for en foto-tur med selskapet Adventurous Antelope Canyon Photo Tours. Dette selskapet har eksklusiv tilgang til tre andre slot canyons, i tillegg til Antelope. Rattlesnake Canyon er en av disse, og selv om den er mindre i skala, har den de samme ubeskrivelig vakre strukturene. Når sollyset reflekteres mellom fjellveggene skapes fargekombinasjoner man ikke finner noe annet sted i naturen. Alt fra rent blått og lilla, via rødbrunt til oransje og gult. Med de fantastiske formasjonene er det en foto-opplevelse av de sjeldne.

Vi var en gruppe på seks fotografer som fikk tilgang til Rattlesnake Canyon denne morgenen, og sammen med Navajo-indianeren Roman gikk vi til verks ved halv ti-tida. I motsetning til Antelope Canyon hvor opp mot hundre mennesker kan befinne seg samtidig, var det stille og rolig her. Vi fikk gå innover kløfta for oss selv med noen 20-30 meters mellomrom, mens guiden løp frem og tilbake med tips og hjelp. En drøy time fikk vi til rådighet, og det ga absolutt full valuta for pengene allerede her. Og vi hadde fortsatt Upper Antelope Canyon å se frem til.

Se bilder

Publisert 2. mai 2017

Så var vi tilbake ved Grand Canyon. Vi hadde begge vært der før, men dette aller største av naturens underverk har så mye å by på at ingen lever lenge nok til å få med seg alt. Min turkamerat hadde et hårete mål om å gå helt ned til Colorado River, 1300 høydemeter under South Rim hvor vi befant oss. Og ikke bare det, men han skulle opp igjen også. Samme dag. Visstnok ikke anbefalt for noen, men pytt. Det gikk nok bra. Alt dette var imidlertid gjøremål for dagen etter.

Vi befant som nevnt på sørsiden av Grand Canyon, og det var ettermiddag. Turens eneste hotellovernatting var i boks, til en ganske stiv pris. Hva det koster midt i høysesongen kan man bare spekulere i. Men ettermiddagen vår var ledig, så vi tok en kartsjekk og fant et punkt langs kanten vi ikke hadde vært ved før. Zuni Point het det, og det lå et lite stykke fra veien. Ingen stier eller annen tilrettelegging fantes, så det måtte jo være spennende.

Sola var allerede lavt på himmelen da vi startet vandringen langs kanten av den enorme elvekløfta, som Grand Canyon til syvende og sist er. Overraskelsen over å ikke se andre mennesker, eller i det minste spor etter folk, var stor. Her var vi ved en av verdens mest besøkte naturattraksjoner, bare noen hundre meter fra hovedveien, så slet vi med å finne far etter folk! Dyrespor var det flust av, men vi vandret mutters alene der ute. Det gjorde selvfølgelig ingenting. Tvert imot: Følelsen av å ha Grand Canyon for seg selv var gåsehud-fremkallende, i alle fall for meg.

Vi fulgte kanten rundt hele Zuni Point, som er et platåområde mellom to markerte side-kløfter til hoveddalen. De siste strålene med kveldssol varmet de øverste stupkantene, og det myke kveldslyset kom etter hvert med blåtoner over milevis med canyonlandskap. Mørket kom ganske fort etter, og turen tilbake til bilen ble lengre enn vi trodde. Men kveldsrunden ble en "ut-av-kroppen-opplevelse" man ikke glemmer så lett.

Morgenlyset er minst like flott som om kvelden, så dagen etter var jeg tidlig oppe. Dels fordi jeg skulle rekke opp til Page før klokka ble ni, men også for å fange en ny dose med magisk lys over Grand Canyon. Moran Point ville passe som hånd i hanske tidsmessig, så det ble valget. Det lå like vest for Zuni Point, som vi hadde besøkt kvelden i forveien. Morgensola kom, og nok en gang fikk jeg i bøtter og spann med fine motiver for kameralinsene. Så gikk turen min mot Page og noen helt andre og helt spesielle canyon-opplevelser. Det ble sikkert også en fin tur for turkamerat Thor, som skulle ned i den aller største.

Se bilder

Tilbake til toppen