Publisert 25. februar 2018

Vinterturen i Finnmark fortsatte tilbake til Alta, etter fotograferingen ved Eibyelva. Jeg svingte vestover på E6, og fulgte den utover langs Altafjorden. Sørøya var nok en gang målet, jeg besøkte øya for første gang ifjor sommer. Nå var det å ta vinterbilder til bildearkivet som var formålet. Men før jeg kom så langt hadde jeg en dag til rådighet på veien mot Øksfjord, hvor ferga over til Hasvik på Sørøya legger fra kai.

Første stopp var Isnestoften, som ligger på neset der Altafjorden møter Langfjorden. Her ligger Langnesholmen med gruntområder innenfor, noe som får frem den turkisgrønne fargen i sjøen. Den stod i flott kontrast til det snødekte landskapet rundt. Turen gikk videre langs Langfjorden, og over Alteidet til Kvænangen i Nord-Troms. Etter en kort avstikker fra E6 finner vi Jøkelfjorden, en vakker fjordarm omgitt av høye fjell og breer. Innerst ligger Isfjordjøkelen, en del av Øksfjordjøkelen. Jeg fotograferte flere steder langs fjorden, og fikk fine vinterbilder også her.

Ferden fortsatte tilbake til Langfjorden på Finnmarkssiden av fylkesgrensa, men nå på motsatt side av fjorden. Her går fv 882 via Tappeluft til Øksfjord i Loppa kommune. Veien går i et storslagent landskap, i likhet med Jøkelfjorden er det også her høye fjell med breer på toppen. Øksfjordjøkelen har Finnmarks høyeste punkt på 1191 m.o.h. Det er nå fast fjell som stikker frem fra isen, etter at toppen var dekket av is inntil for få år siden. Langs Øksfjorden er det mange fine steder for landskapsfoto, og jeg benyttet en svært lang ventetid på fergavgangen så godt jeg kunne frem til mørket falt på.

Se bilder

Publisert 23. februar 2018

Noen kilometer sør for Alta finner vi Eibydalen, et vidt dalføre fylt av furuskog i den flate dalbunnen. Gjennom den går E45 (tidligere riksvei 93) mot Kautokeino. Livsnerven i dalen er Eibyelva, en del av Alta-Kautokeinovassdraget. Den starter der Trangdalselva og Vesterelva møtes, rett nedenfor den store Kløfta i Trangdalen. Eibyelva renner rolig i ganske flatt terreng frem til den møter Altaelva 17 km lengre ned. Elvas kilder finnes inne på Finnmarksvidda, langt inn i Kautokeino kommune.

Lørdag for to uker siden fulgte jeg E45 fra Alta mot Suolovuopmi, i håp om å finne vintermotiver på Finnmarksvidda. Jeg hadde også forhåpninger i Trangdalen, som passeres på veien. Det var overskyet, og lyset var ikke veldig spennende. Men langs veien fant jeg den nevnte Eibyelva, og den var dekket av tykk, blågrønn is. Vannføringen i elva så ut til å være minimal, så isen var nok dannet tidligere på vinteren. Den hvilte nå for en stor del på den tørre elvebunnen. Dermed var det duket for isfotografering, og da er det sjelden vanskelig å finne interessante bildemuligheter. På Eibyelva var det stor variasjon i isen. Det var store felt med klar is, andre områder hadde blågrønn is med luftbobler, og mange steder omsluttet isen rulleteiner i elveleiet. Jeg fant mye fint å feste på minnebrikken, så det ble en snau time på isen før turen gikk videre.

Se bilder

Publisert 21. februar 2018

Nordlyskatedralen Alta Kirke stod ferdig 2013, etter fire under bygging. Den har blitt et solid landemerke i Alta sentrum, Finnmarks største by med rundt 20000 innbyggere innenfor kommunehrensene. Kirken er kledt i titan utvendig, og tårnspiret rager 47 m over bakken. Den flotte bygningen representerer moderne arkitektur av ypperste merke. Arkitekter bak byggverket er danske Schmidt Hammer Lassen Architects, og norske Link Signatur.

I midten av februar hadde ungdomsskoleelever fra Alta laget isskulpturer under veiledning fra iskunstneren Laila Kolostyak. De nydelige kunstverkene var plassert foran inngangen til Nordlyskatedralen, og det hele var fargerikt lyssatt i den mørke tida av døgnet. Jeg overnattet tre av fire netter på turen på hotell rett ved kirka, og hadde rikelig anledning til å fotografere iskunsten. I det blå lyset før sola kom opp morgenen, var det ekstra flott. Det kunne jeg utnytte, og fant mange spennende motiver foran Nordlyskatedralen.

Se bilder

Publisert 19. februar 2018

Tida flyr, og vi har kommet til midten av februar. Dagene er blitt merkbart lengre, og det begynner å klø mer i fotofingrene. Hva er vel da mer naturlig enn å ta turen nordover, hvor dagene fortsatt er kortere enn her sør? Det finnes vel motstridende svar på det, men min grunn er enkel: Finnmark er det eneste fylket jeg aldri har besøkt vinterstid. Og det lave vinterlyset i nord frister mye mer enn bekymring for kulde, vind og ubehag.

Forrige helg bar det i vei, med fly til Alta. Jeg benytter som regel Norwegian, og deres eneste avgang landet rundt kl. 11.30. Leiebil ble hentet ut umiddelbart, for planen var å kjøre til Revsbotn på Porsangerhalvøya. Her fant jeg mange flotte geologiske formasjoner ifjor sommer, og tanken på skumrlingslys her har vært i bakhodet siden.

Bilturen gikk fra Alta og nordover langs E6. Over Sennalandet blåste vinden hardt, og med kuldegrader i lufta ble det effekten isnende. Jeg fryktet for ganske tøffe forhold ved målet, og da jeg kom fram var det ingen trøst å finne. Kulingen ulte mellom fjellformasjonene langs fjorden, og det var fryktelig kaldt. Men nå var jeg her, og måtte forsøke å gjøre det beste jeg kunne. Jeg stoppet ved Skogvika, der havet har vasket opp en haug med løse skiferheller på berget. Et fenomen jeg kun har sett her, og fikk fotografert utførlig sist august. Men nå var lyset helt annerledes, og jeg forsøkte å fange lys og landskap med kameraet. Vind med sjøsprøyt og snøføyke gjorde forholdene vanskelige, men ved å bruke kroppen som vindskjerm fikk jeg til noen brukbare bilder her denne gangen også.

Jeg forflyttet meg etter hvert noen hundre meter vestover, til Teltvika. Her var det ly å finne bak en fjellformasjon, og fotoforholdene ble med ett mye lettere. I det synkende kveldslyset fant jeg fine motiver på de vakre, glattslipte svabergene mellom rullesteinene. Det var såvisst verdt de 13-14 milene med kjøring fra Alta, men til slutt måtte jeg gi meg, og kjøre tilbake samme vei som jeg kom.

Se bilder

Publisert 14. februar 2018

"Ut på tur, aldri sur". Det er og har vært mitt livsmotto siden min egen tids morgen, og alt tyder på at det vil fortsette slik en stund til. Slik var det i 2002 også, og prosessen med digitalisering av det gamle lysbildearkivet har nå kommet til oktober dette året. Med jobben jeg hadde da var det aldri mangel på turmuligheter. I starten av måneden ble det to lange turer fra Lillesand til Trondheim, med TV-produksjon fra fotball- og ishockeykamper. Og som vanlig var det ikke snakk om å kjøre raskeste vei.

Siden vi beveger oss bakover i arkivet, starter vi med den siste av de to turene. Den gikk opp Setesdalen, og over Haukelifjell. Her ble det fotostopp da sola dukket under horisonten, og skapte noen fine stemninger i fjellet. Etter overnatting i Hardanger, bar det opp på et nytt fjell. Fjellovergangen mellom Aurlandsvangen og Lærdal i Sogn byr på fantastisk utsikt mot fjord og fjell. Høstfargene krydret fjordlandskapet, og oppe på fjellet hadde frosten islagt bekker og vann.

Bergsetbreen ligger i Krundalen, en sidedal til Jostedalen i Luster, Indre Sogn. Breen stuper ned fra platået innerst i dalen, og skaper et spektakulært brelandskap. De siste årene har Bergsetbreen smeltet mye, slik at den nå henger langt oppe i fjellsida. Men i 2002 strakk bretunga seg helt ned til dalbunnen. Et lag med rim dekket vegetasjonen, og flotte høstfarger glimtet til der sollyset traff i den dype dalen. Jeg gikk et godt stykke inn mot brefronten, men ikke helt frem. En annen brearm ligger nemlig oppe i fjellsida her, usynlig fra bunnen av dalen. Den har navnet Baklibreen. Den 27. juli 1986 gikk et ras med 250000 tonn is her, og drepte en nederlandsk familie på tre. Som om ikke det var nok, døde to dansker i en flodbølge fra den nærliggende Nigardsbreen samme dag.

Etter den fine turen i Krundalen, kjørte jeg videre over enda en fjellovergang. Sognefjellet byr på en av landets høyestliggende riksveier, og den går i spektakulært landskap mellom Breheimens og Jotunheimens stortopper. Jeg fikk oppleve et vakkert kveldslys over Skagastølstindane, Fanaråken og Smørstabbtindan. Et dryss nysnø over toppene bidro til perfekte fotoforhold. Dagen etter var det jobb i Leangen ishall, og neste dag var det tid for hjemreise. Heller ikke den gikk raskeste vei. Jeg måtte nok en gang ta et sveip gjennom Romsdalen og Sunnmørsalpane. Hjørundfjorden og Norangsdalen viste seg fra sin beste side, og ga nye høstbilder til samlinga.

Se bilder

Publisert 9. februar 2018

Kyststrøkene på Sørlandet forbindes ikke ofte med kuldegrader og snø, men det kan bli kaldt og komme store mengder hvit nedbør innimellom. Slutten av 2002 bød i alle fall på en god slump snø der jeg bodde i Lillesand. Skog og hei lå hvitt og rent idet romjula kom, og det ble skikkelig kaldt til kyststrøkene å være. Om morgenen på nyttårsaften målte man f.eks. -22,8 ved Landvik nær Grimstad, den nærmeste offisielle målestasjonen. Jeg spente på skia, og tok med kamera og stativ til Vardeheia i Olashei naturreservat, ikke langt fra hjemmet vårt rett ovenfor Lillesand sentrum. På toppen av heia møtte jeg soloppgangen, og fikk festet ett og annet brukbart motiv til filmen. Et spesielt fenomen jeg ikke har sett hverken før eller siden, var den blanke isen som dekket trær og busker på den ene siden. Det var resultat av underkjølt regn fra øst, som hadde lagt seg i et tykt lag over treverk og barnåler.

På ettermiddagen var det ikke fullt så kaldt, og da tok jeg en liten tur til Kaldvell øst for byen. Her kommer Stikselva fra Grimevannet i fosser og stryk, før den renner rolig ut mot Kaldvellfjorden. Kveldssola farget den snøtunge løvskogen langs elva, og også her var det mulig å finne gode fotomotiver. Det var i alle fall fint å få foreviget et heller sjeldent vinterlandskap på de kantene av landet.

Se bilder

Publisert 5. februar 2018

Flere digitaliserte lysbilder har funnet plass i arkivet, denne gangen er det en liten serie vinterbilder fra Romsdal. Igjen handler det om bilder tatt på en jobbreise, hvor NM på ski i Molde var målet. Mesterskapet ble arrangert i slutten av januar 2003 på skianlegget ved Skaret, som ligger øverst i Årødalen rett utenfor byen. Turen til og fra gikk gjennom Romsdalen, behørig omtalt mange ganger på disse nettsidene. Men denne gangen var litt spesiell. I 2003 hadde jeg ikke vært i dalen midtvinters, og det var en ny opplevelse i det lave vinterlyset.

Trolltindan var da som nå favorittene i Romsdalen, og den januartirsdagen vi kom kjørende ned dalen hadde værgudene velsignet fjellrekka med nysnø. Både stup og tinder var tettpakket i hvitt, og sollyset som lekte i de små skydottene som drev forbi ga meg mange fine fotomotiver. Selv om jeg senere har kjørt opp og ned Romsdalen mange ganger på vinterstid, har jeg aldri sett noe lignende her. Dessverre hadde jeg ikke så mye tid til fotografering på denne turen, men det ble det et par korte stopp langs veien gjennom dalen. I løpet av mesterskapet ble det også tid til noen vinterbilder fra Skaret, i vakkert vinterlandskap med skog og snøkledte fjell.

Se bilder

Publisert 1. februar 2018

I februar 2003 kom verdenseliten i skiskyting til Holmenkollen. Jeg tilbrakte en uke i Oslo i forbindelse med TV-produksjon fra konkurransene, men fredag 14. februar var det fridag. Det var en strålende vinterdag uten en sky på himmelen over hele Østlandet, så jeg tok turen ut av byen. Med kamera, naturligvis.

Jeg kjørte vestover mot Buskerud, forbi Drammen og Hokksund. Turen gikk opp gjennom Sigdal og Eggedal, hvor den kjente Andersnatten troner over skogsbygdene. En enslig isklatrer kunne skimtes oppe i den veldige fjellveggen, i et forsøk på å klatre den såkalte "hvite stripen". En utfordring sommer som vinter. Lengre opp i dalføret, på fjellet mot Hallingdal, ligger Haglebuvatna og Flenten. Her åpenbarte det seg et vidåpent og blendene vinterlandskap, som må være et skiparadis av de sjeldne. I alle fall for de som liker "bortoverski".

I Hemsedal er det nok "nedoverski" som trekker flest besøkende, men det er nok av muligheter for de som trives best med langrennski under beina. Jeg hadde ikke med noen av delene, men det hindret meg ikke å fotografere ute på de store slettende under Skogshorn. Det mektige fjellet ligger på østsiden av Hemsedal, og rager 1728 m.o.h. Fjellet er et kjent landemerke i en vid omkrets, og med kveldssolas varme lys ble det et naturlig midtpunkt i de siste bildene fra den fine dagsutflukten. Etterpå bar det tilbake til Oslo for mer arbeid med Bjørndalen & co.

Se bilder

Publisert 29. januar 2018

Mer av mitt eldre bildemateriale har blitt digitalisert, og her er en serie fra to helt ulike skogsmiljø. Bildene stammer fra april 2003, og de første er tatt ved Hisåsen i Lillesand på Sørlandet. Her vokser krokete furuskog typisk for distriktets kystområder, på skrinn mark over knatter og knauser i et svært kupert terreng. Små og store vann fyller mange av dalsenkningene, og det varierte terrenget blir mye brukt til friluftsliv. I påsken 2003 var vi en gjeng naboer og venner som overnattet under åpen himmel på Søndre Hisåsen, eller Lillerøys som den også kalles. Det var en fin opplevelse med bålkos i fint vær. Jeg fotograferte litt av skogen rundt oss, både i kveldslyset og da sola stod opp morgenen etter.

I slutten av måneden var jeg på et par reiser til Oslo, og stoppet to ganger ved Bøkeskogen i Larvik. Her ligger Norges første offentlige friområde, gitt til byens befolknig av godseier Treschow i 1884. Nesten hundre år senere ble den vernet som landskapsvernområde med hjemmel i Naturvernloven. Skogen er i Statskogs eie, som også driver skjøtsel etter en vedtatt forvaltningsplan. Skogen skal holdes noenlunde åpen, med muligheter for ferdsel. Kommunen har anlagt gangveier, og det er fint å oppleve stemningen her en vårdag når hvitveisen blomstrer mellom de mørke bøkestammene.

Se bilder

Publisert 26. januar 2018

Digitalisering av eldre bilder går sin gang på mørke vinterkvelder, og her er en serie fra mai 2003. På det tidspunktet var fotballsesongen godt i gang, og arbeid med TV-produksjon trakk meg fra Lillesand til Molde den første mai-helga. Det var snakk om Tippeligakamp mellom Molde og Lyn på Aker Stadion, som forøvrig endte 2-2 om noen skulle være interesserte i det. På vei nordover hadde jeg overnattet i Elverum, og derfra gikk turen videre oppover Østerdalen. Videre gjennom Atndalen, forbi de mektige stortoppene i Rondane og på Doverfjell, før det bar nedover Romsdalen mellom enda mektigere fjell. Jeg rakk en liten tur ut til Hustadvika også, før arbeidet startet i Molde.

Dagen etter ble det å peke nesen hjemover, men returen gikk sørover gjennom tre vestlandsfylker. Det var en blankstille maimorgen som møtte meg ved Tresfjorden i Vestnes, hvor et grønt fjordlandskap skiltet med en snøhvit fjellkjede i bakgrunnen. Et klassisk motiv man ikke går lei av. Men hovedmålet for omveien var Alnes på Godøya, som ligger utenfor Ålesund på Sunnmøre. Her ute hadde jeg aldri vært før, men det spesielle fyret på stedet hadde jeg lyst til å kikke nærmere på. På Alnes har det vært fyr siden 1853, mens dagens fyr er et trekledd vinkeljerntårn fra 1937. Det ble automatisert i 1982, men er fredet etter kulturminneloven. I dag drives kafé der, i tillegg til kunstutstillinger og en permanent utstilling om fyrhistorie. Fyret har en spesiell utforming, og ligger vakkert til ute på neset mot storhavet.

Returen mot Sørlandet gikk som nevnt gjennom de tre nordligste Vestlandsfylkene. I utgangspunktet var det planlagt en overnatting til, men etterhvert som dagen skred frem ble det klart at jeg ville rekke helt hjem i noenlunde rimelig tid. Så da ble det slik. Uka etter var jeg på nytt i arbeid med nok en TV-sendt fotballkamp, denne gangen en landskamp for kvinner mellom Norge og Nederland i Mandal. Etter kampen svippet jeg en tur ut til Lindesnes i det fine været, og fikk med meg en liten bildeserie fra nok et fyr. Og landskampen? Norge vant 2-1.

Se bilder

Publisert 21. januar 2018

Mandag og tirsdag denne uka falt store snømengder over Agderfylkene, Telemark og resten av Østlandet. Det skapte trafikkaos, strømbrudd og forsinkelser for befolkningen i disse områdene. Det er baksiden av medaljen, men den har jo unektelig en fremside også: Landskapet rundt oss blir lyst og vakkert, og i skogen råder eventyrstemning. Det gir gode forhold for naturfotografen.

Fjellskogen blir ekstra spennende når slike snømengder kommer dalende. Det tok jeg konsekvensen av tirsdag ettermiddag. Det var meldt oppklarning, og med håp om interessante lysforhold tok jeg turen til fjells. Jeg kjørte opp til Jønnbu på Lifjell, ca 750 m.o.h. Her var det på med trugene, og ut i villmarka. Vel, villmark er kanskje å ta i her hvor hyttene står tett og løypemaskinene lager skispor på kryss og tvers. Men ut i naturen bar det i alle fall, og det virker jo temmelig urørt når man er først ute etter et snøfall.

Det lå en del tåke i granskogen under Krintofjellet, så jeg bestemte meg ganske fort for å gå opp til toppen av Krintokleiva. Der oppe ligger spredt fjellgranskog i dalsekningen ned mot Fjellstuldalen, med høyere fjellterreng i bakgrunnen. Vel oppe fikk jeg snart igjen for det ekstra strevet, tåka løste seg opp og avslørte et eventyrlandskap som har vært et sjeldent syn de siste åra. Nedsnødd fjellgran og -bjørk skapte krokete skulpturer, og sammen med kveldslyset ble det naturmagi. Litt tåke kom og gikk, og krydret stemningen ytterligere. Det ble en nydelig time før det mørknet helt, og opplevelsen av total stillhet gjorde godt i sjelen på en vanlig ukedag. I går snødde det ganske mye igjen, og det spørs om det ikke blir en tur til fjells idag også.

Se bilder

Publisert 17. januar 2018

Roholtfjellet er et av de fineste fjellene jeg vet om. Det har store, glattskurte sva med fargerike striper som bukter seg ned mot fjellgranskogen. Store og små flyttblokker ligger strødd, monumenter over den siste istida som endte for 10000 år siden. Idylliske tjern speiler den mektige naturen rundt de to toppene, Austre og Vestre Roholtfjellet. Sistnevnte er høyest med 1017 m.o.h., men den andre følger hakk i hel med 1005 m. Fjellet finner du rett nord for Vrådal i Kviteseid kommune, Vest-Telemark.

Jeg har kjørt forbi Roholtfjellet et utall ganger de siste årene. Annenhver helg siden 2009 har turen gått frem og tilbake mellom Lillesand og Bø to ganger, fredager og søndager. Innimellom har det også blitt noen ekstraturer, til skoleavslutninger og lignende. De fleste kjøreturene har gått på rv 41, kalt Telemarksveien. Den passerer heia mellom Kviteseid og Vrådal, og har godt utsyn mot fjellet med de blankskurte svaene. Jeg tør påstå at jeg har kastet et blikk opp mot fjellet hver eneste gang jeg har passert. Men til tross for dette har har jeg kun vært på toppen en gang. Det begynner dessuten å bli lenge siden.

Midt i juni 2003 var jeg på vei tilbake til Lillesand etter arbeid i Oslo. Dagen var varm og fin, og jeg tok omveien gjennom Telemark med Roholtfjellet som turmål. Jeg kjørte et stykke langs en skogsbilvei fra Vrådal sentrum opp mot Såtedalen, som ligger på østsiden av fjellet. Så bar det videre til fots på merket sti opp gjennom fjellskogen mot de store, blankskurte fjellsidene. Ruta gikk på bratte sva opp til Austre Roholtfjellet, men jeg gikk ikke helt opp på toppunktet med en gang. Jeg fulgte en avsats ned mot de små tjernene mellom Asuter og Vestre Roholtfjellet, før jeg fulgte eggen tilbake mot selve toppen av førstnevnte. Jeg nøt den fine utsikten mot Nisser og Vråvatn en stund, før jeg returnerte til utgangspunktet. Her er bilder fra fotturen, i tillegg til noen andre glimt fra Telemark fotografert på samme tid.

Se bilder

Publisert 14. januar 2018

Så er vi igang igjen. I dag måtte jeg ut i naturen, og ikke bare sitte å se på den gjennom vinduet eller på kopekassa. Lett snøvær og lavt skydekke innbød ikke til noe skitur i fjellet, så da ble det å sjekke ett eller annet elveløp for isformasjoner og dertil hørende fotomotiver. For omtrent ett år siden gjorde jeg akkurat det samme, jeg bruket et par grå vinterdager ved Langefoss i Hørteåa. Bildene ble publisert under tittelen "Iskaldt landskap", du finner innlegget i nyhetsarkivet for januar 2017.

I dag tok jeg turen til Høgfoss, litt lengre opp i det samme vassdraget. Rett nedenfor fossen møtes Åseåa og Lonåa ved Åmøtet, derfra heter elva Hørteåa. Men ved fossen danner Åseåa en kløft på tvers av elveretningen ovenfor, og hit gikk dagens utflukt. Jeg klatret ned i kløfta ved et par steder, og fant mange fine motiver med snø, is og rennende vann. Her er "Iskaldt landskap - Del 2".

Se bilder

Publisert 11. januar 2018

Det har vært stille på fotograferingsfronten etter nyttår, så jeg har benyttet tida til å digitalisere flere bilder fra det gamle analoge arkivet. Denne gangen er det snakk om lysbilder fra juli 2003, da jeg bodde i Lillesand på Sørlandet. De første bildene i denne serien stammer fra de indre traktene av Lillesand kommune, med Austre Grimevannet og Olashei naturreservat som perler i skog- og heilandskapet. Olashei er et mye brukt turterreng hele året, og jeg brukte området flittig i mine 11 år som innbygger i sørlandsbyen.

Seriens videre innhold er bilder fra en stille sommerkveld ved Gaustablikk her i Telemark, med den mektige Gaustatoppen i bakgrunnen. Jeg mener å huske at bildene ble tatt på en omvei etter et arbiedsoppdrag i Oslo. Tilbake i Lillesand er det noen glimt fra Kaldvellfjorden, en sommerfavoritt for barna da de var små. Torsbukt har en fin, liten sandstrand med svaberg på hver side. I dag er det også rampe for rullestolbrukere der. De siste bildene i serien stammer fra en ferietur til Bergen og Sunnhordland, med stopp ved Steinsdalsfossen i Kvam, Baroniet Rosendal og Bondhusdalen. Gode sommerminner, alt sammen.

Se bilder

Publisert 5. januar 2018

Da starter vi på ny frisk, et nytt år ligger foran oss. Men først: Det ble en liten ekstra-utflukt helt på tampen av 2017. Før nyttårsfeiring i Elverum snek jeg meg avgårde på en morgentur nordover Østerdalen. Jeg dro ikke så veldig langt, turen gikk til Skynndalen oppe i fjellet vest for Rena i Åmot. Disse traktene brukte jeg ganske mye i studietida ved Hedmark Distriktshøgskole (nå Høgskolen i Hedmark). Det var på 1990-tallet, og da var det Skramstadsetra og Digeråsen som ble brukt som utgangspunkter for fot- og skiturer i skog og fjell. Ikke langt unna ligger Skynndalen, et kort dalføre mellom Hemmelfjellet i vest og Engulvsfjellet i øst.

I Skynndalen finnes mange fine setervoller, med gamle hytter, koier og løer. Flere gårder nede i bygda hadde seter her i gamle dager, det gjenspeiles i navn som Rostadsætra, Blikstadsætra og Tingstadsætra. I dag er de nok mest brukt som fritidseiendommer. Nå midtvinters ligger de temmelig nedsnødd, men veien opp brøytes gjennom hele vinteren. Det var dørgende stille da jeg var der nyttårsaften, ikke et menneske eller en bil var å se. Jeg tuslet langs veien, og fotograferte detaljer i gamle seterbygninger og snølandskapet rundt. Her er den aller siste bildeserien fra 2017.

Se bilder

Publisert 2. januar 2018

Nok et år har passert, og som mange sikkert har observert: Det går fortere og fortere jo eldre man blir. Så det gjelder å benytte tida godt. Det vil jeg påstå at jeg klarte i 2017. Alle Norges fylker ble besøkt med kameraet i løpet av året, og den 29. august fullførte jeg fotografering av natur- og kulturlandskap i samtlige av landets 426 kommuner. Det ble mange fine turer på kryss og tvers, og ei lang rekke av gode opplevelser i norsk natur. Selv om det var ekstremt slitsomt, var det et høydepunkt å nå Norges og Europas nordligste fastlandspunkt på Kinnarodden i Finnmark. Men også nærområdet mitt her i Telemark ga noen uforglemmelige fjellopplevelser, spesielt i magisk senhøstlys i begynnelsen av november.

Et par solide utenlandsturer ble også skvist inn i programmet. Over halve april ble tilbragt på tur til amerikansk "westernlandskap" i Nevada, Utah, Arizona, Colorado, New Mexico og California. Naturopplevelsene stod i kø også her med fotturer i Canyonlands og Vermilion Cliffs, og besøk i Yosemite Valley. Senere på året ble det noen dager i Dublin, etterfulgt av en super rundreise i resten av Irland og Nord-Irland. Her er noen av mine favorittbilder fra foto-året 2017.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 29. desember 2017

I midten av desember tilbrakte jeg nok en gang en vinteruke på Sørlandet. Jeg flyttet kontoret fra Bø til mine barn i Lillesand, og jobbet derfra noen dager. Men som vanlig ble det også tid til litt fotografering på kveldene, og et par helgedager. I årets siste fotoprosjekt valgte jeg å fokusere på de gamle uthavnene langs Sørlandskysten. Dette er kulturminneperler av rang, og ligger stille og tilsynelatende forlatt i vintermørket. Det borger for fine stemninger når sola ligger like bak horisonten, og mykt vinterlys sveiper over landskapet.

Loshavn ligger på Lista i Vest-Agder, ved innseilingen til Lyngdalsfjorden. Den var uthavn for Farsund, og opplevde stor vekst under Napoleonskrigen i 1807-1814. Perioden er kjent som kapertiden, da flere av stedets redere drev autorisert kapring av engelske skip langs kysten. Skipseierne hadde fått utstedt såkalte kaperbrev fra kongens representanter i Kristiansand. I tillegg var det også losvirksomhet fra Loshavn, naturlig nok vil mange si. I dag brukes det fredete trehusmiljøet for det meste som fritidseiendommer, i likhet med de fleste uthavnene på Sørlandet.

Ulvøysund ligger helt på sørspissen av Aust-Agder, med den barske Kvåsefjorden i vest. Mot øst venter derimot lettere farvann gjennom Blindleia til Lillesand. Husene ligger spredt mellom knatter og knauser på holmer og øyer helt ut mot Skagerrak. Dette er et av mine favorittsteder langs Sørlandskysten, og som innbygger i Lillesand mellom 1997 og 2009 var jeg ofte her ute med kameraet. Jeg tar fortsatt turen av og til, når sjansen byr seg. Det ble både et kvelds- og morgenbesøk denne gangen.

Et annet favorittsted er Brekkestø, og jeg tok med kameraet på et kort ettermiddagsbesøk. Stedet ligger på Justøya, nærmere Lillesand. Uthavna er et sommerparadis av de sjeldne, med trehusbebyggelse fra 1600-tallet. Det er ikke spesielt gammelt i denne sammenhengen, frykt for pirater førte nemlig til en sen utbygging her. Men øya har veiforbindelse, og det er ca 30 fastboende i Brekkestø i dag.

Det siste stedet jeg tok turen til denne gangen, var Revesand på Tromøya utenfor Arendal. Den samme trehusbebyggelsen går igjen her, men bakenfor stedet ligger en liten topp på ca 50 m.o.h. Det er Veden, og den gir en makeløs utsikt mot Merdø og fyrene på Lille og Store Torungen. Jeg fikk oppleve en flott solnedgang over øyer, holmer og skjær, med fyrlyktene blinkende i det fjerne. Med det sier jeg takk for i år, og ønsker velkommen til nye eskapader i 2018.

Se bilder

Publisert 23. desember 2017

Da er vi sannelig her igjen, jula banker på for alvor. Vi er ikke plaget med store snømengder i lavlandet denne førjulsvinteren heller, det begynner å bli en vane. Men det er da i det minste hvitt ute, her under Lifjell i Telemark. Det blir en rolig hjemmejul sammen med familien for min del, noe som kan passe bra ettersom det har vært mye reising til både fjernt og nært i 2017. Jeg kommer tilbake med høydepunkter på nyåret, men vil ønske alle som følger med her, på Facebook og Instagram en riktig god jul og et skikkelig godt nytt år!

Publisert 15. desember 2017

Noen dager ut i november kom snøen til Telemark. Snøskuffa måtte frem, i alle fall i Bø hvor jeg holder til. Det ble hvitt og fint, både i lavland og fjell. Men som vanlig de siste årene har mildvær minket snødekket betraktelig frem til nå i desember. Jeg var imidlertid på farten til øvre deler av fylket en dag i midten av november. Turen gikk til Rjukan, hvor jeg hadde et fotooppdrag. På veien ble det en kort stopp ved Norges største stavkirke, den ligger i Heddal vest for Notodden. Den er antatt bygd på første halvdel av 1200-tallet, og nevnt i skriftlige kilder fra 1315. Kirka hadde fått et vakkert dryss av nysnø, og tok seg flott ut i det matte og lave sollyset.

Rjukan ligger i den dype Vestfjorddalen, som løper i øst-vestlig retning med Gaustatoppen ruvende 1883 m.o.h. på sørsiden. Dette gir en slags mørketid i byen nesten halve året, sola kommer første tilbake til sentrum i midten av mars. Derfor er det montert et stort speil oppe i lia på nordsiden av dalen. Solspeilet roterer med solas posisjon hele vinteren, og sender sårt tiltrengt lys ned på torget i den skyggefulle byen. Jeg rakk såvidt å fange et inntrykk av fenomenet med kameraet, før drivende skydotter ga skygge også på speilet denne dagen.

Fra Rjukan bar det opp i fjellet mot Gaustablikk for litt jobbfotografering ved et nytt alpinanlegg, før turen gikk hjem over fjellet til Tuddal. Det ble en forrykende opplevelse. Hard vind førte til at nysnøen føyket over fjell og vei i ganske harde tak her og der. Noen strekninger hadde jeg et svare strev med å se brøytestikkene, langt mindre selve veien. Så det ble en utfordring å komme seg frem. Men det måtte jo naturligvis foreviges, så jeg stålsatte meg og tok meg ut i det bokstavelig talt piskende været flere steder. Dagen etter ble veien vinterstengt for sesongen.

Vel hjemme i Bø hadde snøen også dekorert landskapet. Rett bak huset der jeg bor ligger skogsåser på 250-300 m.o.h., med åpen furuskog som dekker det meste av terrenget. Det ligger også ei ganske stor myr oppe på den nærmeste åsen, og her det fint utsyn mot Lifjell i nord. En lørdagsmorgen i slutten av november gikk jeg de 15-20 minuttene opp dit, og fikk med meg et fint morgenlys i landskapet som stadig hadde det fine snødrysset over skog og fjell.

Se bilder

Publisert 11. desember 2017

Lifjell i Telemark er nærfjellet mitt. Det er kun et kvarters kjøretur opp til fjellskogen, og derfra er det bare å vandre ut i et fjellterreng jeg har blitt veldig glad i. Til tross for det har det ikke blitt så mange turer opp dit i år, og i fjor tror jeg ikke det ble noen i det hele tatt. Det landsdekkende kommunefotoprosjektet må nok ta mye av skylda for det, men nå er det fullført. Da har det blitt rom for andre turopplevelser, og i begynnelsen av november benyttet jeg to helgedager på å komme meg ut i nærområdet.

November er kanskje ikke det mest vanlige tidsrommet for fotturer i fjellet, men jeg har blitt veldig fascinert av denne årstida som ofte er sur, kald og grå. Men når morgensola sakte dukker opp over horisonten, da kommer ofte det mest eventyrlige lyset man kan tenke seg. Og er man ute før snøen har lagt seg, er fargespekteret like så flott som i september. Litt andre farger kanskje, men jeg koser meg skikkelig blant gult gress og naken fjellbjørk. Finner man seg en bekk, er lykken som regel komplett.

Den første novemberhelga hadde snøen ennå ikke lagt seg skikkelig i Lifjell, så med en god værmelding tok jeg turen opp til Hønsevassdalen under Astridnatten. Jeg kjørte opp fra Strond ved Seljordsvatnet til Flatastaul, og gikk derfra til fjells gjennom skogen ved Svanadalen. Jeg startet tidlig, og gikk med hodelykt i bekmørket. Etter halvannen times gange, møtte jeg soloppgangen i Langgrøliane. Noen lave tåkeskyer i fjellet sørget for et fantastisk fargespill en stund, og tåke i dalbunnene dekorerte landskapet rundt. Etter hvert skyet det mer til, og langs elva i Hønsevassdalen var det et surt og kaldt vær som bare november kan varte opp med. Men det bedret seg litt igjen til returen, og turen ble en veldig fin senhøst-opplevelse.

Det ble ikke noe dårligere dagen etter. Da gikk jeg en ettermiddagstur opp til Langetjønn, som ligger litt lengre øst på Lifjell. Her renner Langetjønnbekken ned i Langetjønndalen, og på veien danner den en foss med det lite overraskende navnet Langetjønnfossen. Det lave sollyset ble reflektert i bekken, og ga meg noen virkelig fine fotomotiver under fossen. Det var ikke så verst lenger opp heller, men her var det en ganske kald trekk fra nordvest. Sola gikk omsider ned, og lyset svant overraskende fort. Men hodelykta var med også nå, så det ble ingen problemer med å ta seg ned til bilen ved veien mot Liheia. Noen dager senere kom snøen for alvor i fjellet, så disse små nærturene satte et verdig punktum for årets fottursesong.

Se bilder

Les flere innlegg i nyhetsarkivet fra menyen.

Tilbake til toppen