Publisert 17. april 2018

Digitaliseringsprosjektet mitt ruller ufortrødent videre, og her er en ny serie bilder fra svunne tider. Vi er tilbake midt i april 2002, og atter en gang er det Romsdalen som er i fokus gjennom kameralinsa. Det er bare å venne seg til, for det blir ikke det siste innlegget fra dalen, dette heller. Nok en gang er det snakk om en omvei på tur til Trondheim for TV-sending fra Lerkendal. I et strålende vær tok jeg av fra E6 ved Dombås, og durte videre gjennom Lesja og Bjorli før den forjettede dalen åpnbarte seg i ettermiddagssola. Det var blikkstille og mildt nedover Romsdalen, og det var ikke lenge igjen før det ville begynne å grønnes i liene. Men oppe blant tindene lå snøen blendene hvit mot den blå himmelen.

Etter overnatting ved Grand Hotel på Åndalsnes var jeg tidlig oppe. Jeg pleier å være det på de traktene når været er fint. Som mange ganger før, og forsåvidt siden, gikk turen til Arnehølen i Rauma. Elva går i fosser og stryk ovenfor hølen, med Trollveggen og Trolltindan ruvende himmelhøyt over. Det er nesten så man får følelsen av at fjellene velter over en der nede i dalbunnen. Det er i alle fall en mektig opplevelse å se morgensola farge tinder og vegger i rosa og oransje lys. Ingen som har opplevd det glemmer det så lett. Og jeg sier det gjerne igjen: I'll be back.

Se bilder

Publisert 11. april 2018

Kjerag ligger innerst i Lysefjorden, og er en av Rogalands største turistattraksjoner. Bokstavelig talt. Den 900 m høye og loddrette fjellveggen stuper ned i den blågrønne fjorden rett ved Lysebotn, og tiltrekker seg årlig opp mot 70000 fjellvandrere. Det er betydelig mindre enn den mer kjente Preikestolen lengre ute i fjorden, men allikevel et høyt tall. Særlig med tanke på at det er en ganske krevende tur.

Den 4,5 km lange turen ut til stupkanten starter ved Øygardsstølen, ca 650 m.o.h. Høyeste punkt på ruta er 1025 m.o.h., så høydeforskjellen er i utgangspunktet ikke avskrekkende. Men fordi man må forsere to daler før man begynner på stigningen opp mot toppen, så blir det rundt 570 høydemeter å gå. Man bør regne 6-7 timer tur/retur. Terrenget er som nevnt kupert, og ruta går på mye bart fjell. Stien er imidlertid betydelig oppgradert de siste årene.

Det er et spektakulært skue som venter den som tar seg fram til kanten av Kjerag. Det flate platået kuttes brutalt av i en enorm, loddrett fjellvegg. Bare Trollveggen er høyere her i landet. Det har ført til at stedet er populært blant både fjellklatrere og basehoppere. En attraksjon langs kanten er Kjeragbolten. En stor flyttblokk har kilt seg fast i en smal kløft, og henger høyt over avgrunnen. Det er en luftig opplevelse å ta steget ut på steinen. Denne og andre spennende opplevelser fikk jeg med meg på mitt tredje Kjerag-besøk, i slutten av juni 2002. Her er bilder fra den turen.

Se bilder

Publisert 6. april 2018

Insomnia er Storbritannias største gaming-festival, og drar flere titalls tusen mennesker til eventene som går over fire dager to eller tre ganger pr år. I august for tre år siden tok jeg med sønnen min til det 55. i rekka, som den gangen gikk av stabelen ved Ricoh Arena i Coventry. Siden da har festivalen vokst ytterligere, og i påsken i år gikk Insomnia #62 sin gang ved National Exhibition Centre (NEC) i Birmingham. Det er landets nest største by, og NEC er det største messe- og utstillingsenteret i Storbritannia.

Min 17-årige sønn Joakim er som mange på hans alder interessert i data-spill, og derfor tok vi på ny turen over Nordsjøen. Denne gangen hadde han med seg kameraten Erling på turen. Vi vandret rundt i utstillingshallen med konsoll- og spillprodsenter som Nintendo og Sony, og her ble det prøving av diverse nye spill, og mye spennende å se. Festivalen omfatter PC- og konsoll-spill, retrogaming, cosplay, brettspill og mye mer. Vi tok også turen innom noen av showene fra hovedscenen, og ikke minst var det stas for ungdommen å møte store YouTube-stjerner i deres "meet and greet"-soner. En liten times spasertur i Birmingham sentrum fikk vi også tid til. Her er bilder fra våre tre dager på Insomnia #62.

Se bilder

Publisert 3. april 2018

Jeg rundet femti for noen uker siden. Det skjedde uten stor ståhei, og ingen umiddelbar forandring kunne merkes. Men en snikende følelse av å ha mer av livet bak seg enn foran seg er kanskje ikke så uvanlig å få. Ikke at den har vært plagsomt påtrengende i mitt tilfelle, men noen refleksjoner har jeg gjort meg.

Siden mange av de 50 årene har vært fylt av turopplevelser, har jeg prøvd å finne svaret på hvilken som har vært den fineste så langt. Det har lenge vært et fryktelig vanskelig spørsmål å svare på. Hvordan skal man rangere turopplevelser? Men så slo det meg: Om man ved hjelp av "ånden i lampa" kunne reise tilbake i tid og gjenoppleve en tur eksakt slik den foregikk, hvilken tur ville man velge? Svaret kom lettere enn jeg hadde trodd.

Soloppgang på kanten av Trollveggen, alene på Europas nordligste fastlandspunkt, fotografering i en blå iskatedral under Nigardsbreen. Disse og mange andre spektakulære naturopplevelser har blitt meg til del i løpet av livet, men ingen av de når opp i konkurransen om den fineste turen. Det er ganske andre inntrykk som sitter sterkere igjen når man gjør opp den statusen.

Jeg snakker om de små turene med ei lita jente som heter Linn, og en liten gutt ved navn Joakim. De er ikke så små lengre nå, men turminnene med dem er de beste jeg har. Og skulle ånden fra eventyret om Aladdin gi meg muligheten, så er det turene med barna mine jeg aller helst ville ha opplevd på nytt. Opplevelsen av å ha en liten kropp i bæremeis på ryggen, som pludret i vei bak nakken min eller halvsov med et lite hode mot skuldra mi, det er det ingenting som kan måle seg med. Ei heller med teltturene på Haukelifjell når de ble litt større og gikk hele veien selv.

Disse bildene stammer fra noen av de tidlige turene ut i naturen med småtassene, fra juli 2002. De inkluderer en badetur på stranda i nærområdet vårt rundt Lillesand, en skogstur i nabokommunen Birkenes, og en litt lengre utflukt til Hægefjell ved Nisser i Telemark. Dette er som sagt blant de beste turminnene jeg har. Kanskje noen mener dette har blitt en klisjé, men da må man spørre seg om hvorfor noe blir nettopp det. Svaret ga den gamle Marillion-vokalisten Fish i 1990: "The best way is an old cliché: I love you."

Se bilder

Publisert 24. mars 2018

Her er flere digitaliserte bilder fra det gamle arkivet. Disse stammer fra en av mange turer til Nordvestlandet i 2002. Denne turen gikk til Molde i begynnelsen av august, men jeg la reisen om Sogn og Fjordane denne gangen også. Et mål jeg hadde hatt på lista en lang stund, var å oppleve den makeløse utsikten ved Lundabreen i Jølster. Den henger høyt over den grønne Kjøsnesfjorden i Jølstravatnet, i et landskap som garantert tar pusten fra de aller fleste. Bokstavelig talt.

Sommermorgenen viste seg fra sin beste side da jeg parkerte bilen ved nordenden av Fjærlandstunnelen på rv 5, innerst i Kjøsnesdalen. Her starter turen opp til de sørligste delene av Jostedalsbreen, som Lundabreen er en del av. Men før man kommer dit, var det dette med pusten da. For ruta går opp det stupbratte Lundaskaret, beskrevet som landets bratteste T-merkede rute. Drøye 600 høydemeter rett opp fjellsida, en brutal start på turen.

Det er 16 år siden nå, så jeg husker ikke hvor lang tid jeg brukte. Men jeg husker gleden av å komme opp fra det skyggelagte skaret til morgensola ved det turkisgrønne Trollavatnet. Det var et ubeskrivelig flott landskap der oppe, omgitt av fjell og breer på alle kanter. Idag er vatnet regulert, så jeg får si meg heldig som fikk oppleve naturen her oppe i urørt stand.

Turen var imidlertid langt fra over. Hovedmålet var Tverrfjellet ved Lundabreen, som gir kongeutsikt mot noe av Norges feteste fjord- og fjellandskap. Men jeg hadde også en ide om at utsikten ned mot Bøyadalen ved Fjærland kunne være fin, så først krysset jeg Marabreen over til Kvitevardane for å sjekke det ut. Det viste seg å ikke slå til noe særlig, så det ble en rask retrett over breen.Såpass sent på sommeren kunne jeg gå på blåis hele veien, uten fare for å falle ned i bresprekker.

Så var det hovedmålet. Jeg gikk opp på Tverrfjellet, og deretter litt ned mot Lundabreen på den andre siden. Utsikten var som ventet helt uten sidestykke, og fotomotivet rommet både bre, fjell og fjord. Riktignok en ferskvannsfjord, men det irrgrønne brevatnet lå som en juvel i det mektige landskapet. Det var en ganske tung tur for å komme opp dit, og det var også temmelig hardt å gå ned igjen det bratte Lundaskaret. Men er det en tur i Vestlandets fjellverden som er verdt slitet, så er det denne. I dag har de etterhvert så kjente sherpaene bygget steintrapper og utbedret stien opp skaret. Så kanskje turen er litt lettere nå?

Se bilder

Publisert 20. mars 2018

Det er tid for å dykke ned i tidligere opplevelser igjen, og vi fortsetter med arkivbilder fra oktober 2002. Nok en tur til Trondheim stod på planen i begynnelsen av måneden, Rosenborg tok imot Stabæk på Lerkendal Stadion. Som så mange ganger før, benyttet jeg muligheten for en tur til den kjente og kjære Romsdalen. Til tross for et ganske betydelig antall turer dit, var jeg langt fra lei. Denne gangen tok jeg omveien både på tur oppover, og på vei hjem.

På oppoverturen var planen å bestige Blånebba på østsiden av dalen. Fjellet er en del av den nå tungt markedsførte ruten over Romsdalseggen, men for 16 år siden var ikke dette igangsatt, kanskje ikke påtenkt heller. Jeg startet fra Vengedalen, for å spare så mange høydemeter som mulig. Fra nordenden av Vengedalsvatnet tok jeg meg opp den bratte lia på vestsiden av dalen, det var bare noen få dyretråkk å følge. Turen gikk i kronglete lende med mye høy vegetasjon nederst, mens steinur overtok lengst opp. Været så ganske lyst ut til å begynne med, men innen jeg kom opp hadde tåkeskyer samlet seg rundt de fleste fjelltoppene i området. Jeg kom meg allikevel helt opp, og fikk noen sekunders glimt ned i Romsdalen langt under. Det holdt bare til å ta ett eneste bilde av utsikten. Bomtur vil vel mange si. Jeg hadde vel også den følelsen da jeg trasket ned lia igjen.

Dagen etter bar det til Trondheim for TV-jobb, men rett etter fotballkampen på Lerkendal bar det tilbake mot Romdalen. Neste morgen var jeg igjen på plass i Vengedalen, og nå ville visst værgudene gjøre opp for seg. Jeg gikk den korte turen opp på Litlefjellet i et strålende høstvær. Nysnø hadde kommet i løpet av natta, og lå som melisdryss på Vengetindan, Romsdalshorn og Trolltindan. Sistnevnte på motsatt side av Romsdalen. Det er en fabelaktig utsikt fra fjellet, som ligger som en skillevegg mellom Vengedalen og Romsdalen. Det er en lettgått, halvtimes fottur til toppen. Allikevel gir den en spektakulær naturopplevlse av ypperste kvalitet. Høstfargene i oktober 2002 var det i alle fall ingenting å si på.

Se bilder

Publisert 16. mars 2018

De store snømengdene i Sør-Norge setter sitt preg på landskapet, også her i Telemark. Kulda holder fortsatt stand, så det smelter ikke mye for tida. Sist lørdag var det på tide med en tur ut i nærområdet igjen, og på denne årstida er det Lifjell som trekker mest. Jeg hadde lyst på en skikkelig morgentur, det er ikke så mye som slår lyset som oppstår i vinterfjellet en times tid før soloppgang.

For å rekke opp i fjellet før morgengry, må man tidlig opp. Det er et ork når alramen ringer klokka fire, den første tanken er som regel "gidder jeg dette?". Men kommer man seg først ut, blir det som regel verdt det. I alle fall om værmeldinga stemmer sånn noen lunde, slik den gjorde denne lørdagen. Etter påkledning og frokost nr 1 kjørte jeg de tjue minuttene opp til Jønnbu, ca 750 m.o.h. Kvart på fem var det på med skiene, og i lyset fra hodelykta stavet jeg opp Krintokleiva til Krintofjellet. Oppe i den øverste fjellskogen kunne jeg skimte den første lysstripa på horisonten i øst, mens månen kastet sølvskinn mellom de vindskeive grantrærne.

Jeg fotograferte fjellskogen i det gryende lyset, mens jeg stadig beveget meg mot høyere terreng. Som jeg håpet på, hadde vinden blåst snøen til fine mønstre og skavler. Disse gir ofte gode forgrunner til landskapsbilder, ved siden av å være fine fotomotiver i seg selv.

Etterhvert fulgte jeg skiløypa opp til Skåråfjellholmen, og videre over vannet. Da jeg kom til løypedelet mot Øysteinnatten, viste himmelen det lilla lyset som fortalte at soloppgangen nærmet seg med stormskritt. Jeg fant flere intrikate mønstre på den vindblåste snøvidda, og fikk komponert de sammen med soloppgangen her oppe på rundt 1050 m.o.h. Det resulterte i flere greie vinterbilder til samlinga, før jeg ga meg og kjørte løypa ned igjen. Jeg var hjemme før klokka rundet 8.30 til frokost nr 2, så det kan man trygt kalle en morgentur. Ork eller ikke, det blir helt sikkert ikke den siste.

Se bilder

Publisert 11. mars 2018

Vel fremme i Honningsvåg på Magerøya gjenstod bare snaut tre mil til Nordkapp-platået. Men i den harde vinden som blåste langs hele Finnmarkskysten, var det innført kolonnekjøring fra Skarsvåg-krysset og frem til målet. Den første kolonnen gikk klokka 11, så jeg hadde litt tid til rådighet. Det ble dermed en sving innom de fargerike fiskeværene Kamøyvær og Skarsvåg, sistnevnte er verdens nordligste. Herfra er det bare 14 km igjen til Nordkapp.

Ved kolonne-oppstillingen i Skarsvågkrysset kom en gjeng med italienere på scootere, fulgt av flere store bobiler. Det så ut som de laget en eller annen dokumentarfilm, idet scooterkjørerne var fulgt av flere kameramenn. Brøytebilsjåføren så imidlertid ikke ut til å være særlig imponert, for bobilene var nok ikke best egnet på den værharde veistrekningen. Men etter litt plunder, kom alle avgårde.

Kolonnekjøringen gikk smertefritt unna på 10-15 minutter, så var vi fremme på Nordkapp hele gjengen. Nordmenn på besøk i denne årstida hørte nok til sjeldenhetene, i alle fall ifølge mannen i bomstasjonen. Men jeg hadde andre ting å tenke på, nå gjaldt det å utnytte tida før kolonnen kjørte tilbake. Jeg regnet ikke med å bruke all verdens tid, men ville ha med meg de klassiske Nordkapp-motivene i vinterdrakt. Jeg ville også sjekke ut utstillingene og panoramafilmen i Nordkapphallen. Jeg rakk alt sammen på halvannen time, og kunne kjøre tilbake med første mulighet.

Det var enda en stund til mørket falt på, så jeg hadde planlagt et besøk i Gjesvær. Det ligger en fattig kilometer lengre sør enn Skarsvåg, men på vestsiden av Magerøya. Utenfor fiskeværet finner vi Gjesværstappan, store fuglefjell med et yrende liv i sommerhalvåret. Nå lå de nok temmelig forlatt, men glødet oransje i det synkende sollyset. Det var ikke spesielt vanskelig å finne fotomotiver her ute, men sola gikk ned da jeg kjørte tilbake over viddelandslandskapet inne på den store øya. En lilla himmel sørget etterhvert for enda flere fargerike vinterbilder til samlinga, før turen gikk tilbake langs Porsangerfjorden. Den kjøreturen ble ekstra hyggelig av å høre på radiosendingen fra OL i Sør-Korea, hvor Maren Lundby ble olympisk mester etter et spennende hopprenn. Med det var dagene i Finnmark over for denne gangen, men jeg gleder meg allerede til neste besøk i denne fascinerende naturen.

Se bilder

Publisert 8. mars 2018

Etter en strålende dag på Sørøya, var jeg tilbake på hotellet i Alta. Med en hel dag igjen på turen, var neste dags plan å kjøre så langt nord man kommer med bil her i landet: Til Nordkapp. Det lå an til en kald opplevelse, for den sterke fralandsvinden på kysten hadde tatt seg opp igjen. Meteorologene meldte stiv kuling på Magerøya, som det forsåvidt hadde blåst der siden jeg ankom Finnmark. Men skulle det bli vinterbilder fra fylket, nyttet det ikke å la seg skremme av litt vind og kulde.

Det bar avgårde fra Alta grytidlig. Jeg måtte nok en gang over det værharde Sennalandet, og snøføyka hadde ikke dempet seg nevneverdig fra dagene før. Men det gikk bra denne gangen også, og dagen var i ferd med å gry da jeg kom fram til den lange og brede Porsangerfjorden. Og der kom vinterlyset jeg hadde håpet på. Litt skyer her og der skapte noen temmelig intense farger og lyseffekter i landskapet da sola krøp over den vide horisonten. Selv om det blåste hardt mange steder, var det fullt mulig å finnes le for den hardeste vinden. Men ikke over alt, så da ble det å bruke kroppen som vindskjerm for kameraet. Etter hvert ble det lyst nok til å droppe stativet. Det ble mange stopp langs fjorden frem til Honningsvåg på Magerøya, og enda flere vinterbilder fra Finnmark ble lagt til minnebrikken. Nå var det ikke så mange kilometrene igjen til målet, men de som gjenstod lå svært værhardt til. Kolonnekjøring ventet på den siste strekningen ut til Nordkapp, men mer om det om noen dager.

Se bilder

Publisert 4. mars 2018

Utforskingen av vinterlandskapet på Sørøya fortsatte langs veien fra Hasvik mot Sørvær. Det var mye blå himmel å se, og den lave sola strødde varmt lys over fjell og sjø. Jeg befant meg stort sett i le for vinden, og temperaturen var bare såvidt under null. Det ble en fin dag langs fylkesveien på øya, med mange fine stopp her og der i et forsøk på å forevige den fine vinterstemningen.

Ikke langt fra Sørvær ligger Stormollvika og Lillemollvika, henholdsvis på vestsiden og nordsiden av det stupbratte fjellet Andotten. Sistnevnte vik avla jeg en visitt ifjor sommer. Da lå havtåka tjukk helt ned i fjæresteinene, men jeg fant allikvel mange trolske fotomotiver der. Det kryr nemlig av fascinerende sandsteinsformasjoner i Lillemollvika. Disse ville jeg ta en ny titt på, nå som himmelen var klar og vinterlyset sveipet over kystlandskapet.

Det er noen hundre meter å gå fra veien, men i det snøfattige terrenget var det problemfritt. Det var glatt og isete noen steder, men det gikk fint å komme seg helt ned til sjøen. Lillemollvika lå i skyggen, men med solopplyste fjell i bakgrunnen var det heller ikke denne gangen vanskelig å finne bildeutsnitt som egnet seg for arkivet.

Etter den korte vandringen til Lillemollvika, bar det videre de siste kilometrene ut til Sørvær. Sola var i ferd med å gå ned, og jeg fikk se den strø varme farger over den blikkstille vågen i fiskeværet her ute. På tilbakeveien mot Hasvik fotograferte jeg selve solnedgangen på stranda ved Pervik, og senere fant flere bilder av blåtimelyset veien til bildebrikken. Da det omsider mørknet helt, var det bare å vente på fergeavgangen tilbake mot fastlandet.

Se bilder

Publisert 28. februar 2018

Etter halvannen times fergetur fra Øksfjord, kjørte jeg i land på Sørøya. Mørket hadde falt på forlengst, og ikke noe nordlys var sikte. Da ble det å finne senga på Hasvik Hotell, og forberede seg på neste dag. Den kom, og skyene fra dagen før var i ferd med å blåse på havet. Jeg ville utnytte hvert minutt med dagslys, og var oppe lenge før dagen grydde.

Et sted jeg hadde sett meg ut for å møte soloppgangen, var Mollvika ved Risvågen rett nord for kommunesenteret Hasvik. Lokale fotografer har publisert mange flotte bilder herfra, så jeg tenkte å ta en liten titt for meg selv. Jeg parkerte bilen ved fylkesveien som går mellom Hasvik og Sørvær, og gikk den drøye kilometeren ned til vika. Det var lite snø her ute på kysten, og den som lå i terrenget var steinhard og lett å gå på. Jeg skulle ikke angre på valg av sted, for det var like fint som jeg hadde sett på bildene til Anne Olsen-Ryum og Monica Hellum. Men jeg fikk også erfare at her endrer landskapet seg raskt og kontinuerlig.

En særdeles lang soloppgang her i nord gjør at man har ganske god tid på å fotografere det fargerike morgenlyset. Det prøvde jeg å utnytte så godt jeg kunne. Det var et bredt utvalg av fjellformasjoner i Mollvika, de lengst vekk fra sjøen var dekket av litt snø. Havet hadde dessuten skjøvet store mengder rullestein opp i flere av jettegrytene. Den største var helt fylt av rullestein i løpet av vinteren, for på bildene jeg hadde sett fra ifjor høst var den nesten tom. Men det var plenty å ta for seg av allikevel. Den gryende dagen sørget for et stadig skiftende lys, og jeg brukte hele tre timer på fotografering nede i vika før jeg var fornøyd. Dagen var allikevel langt fra over, og det var p tide å se mer av Sørøya.

Se bilder

Publisert 25. februar 2018

Vinterturen i Finnmark fortsatte tilbake til Alta, etter fotograferingen ved Eibyelva. Jeg svingte vestover på E6, og fulgte den utover langs Altafjorden. Sørøya var nok en gang målet, jeg besøkte øya for første gang ifjor sommer. Nå var det å ta vinterbilder til bildearkivet som var formålet. Men før jeg kom så langt hadde jeg en dag til rådighet på veien mot Øksfjord, hvor ferga over til Hasvik på Sørøya legger fra kai.

Første stopp var Isnestoften, som ligger på neset der Altafjorden møter Langfjorden. Her ligger Langnesholmen med gruntområder innenfor, noe som får frem den turkisgrønne fargen i sjøen. Den stod i flott kontrast til det snødekte landskapet rundt. Turen gikk videre langs Langfjorden, og over Alteidet til Kvænangen i Nord-Troms. Etter en kort avstikker fra E6 finner vi Jøkelfjorden, en vakker fjordarm omgitt av høye fjell og breer. Innerst ligger Isfjordjøkelen, en del av Øksfjordjøkelen. Jeg fotograferte flere steder langs fjorden, og fikk fine vinterbilder også her.

Ferden fortsatte tilbake til Langfjorden på Finnmarkssiden av fylkesgrensa, men nå på motsatt side av fjorden. Her går fv 882 via Tappeluft til Øksfjord i Loppa kommune. Veien går i et storslagent landskap, i likhet med Jøkelfjorden er det også her høye fjell med breer på toppen. Øksfjordjøkelen har Finnmarks høyeste punkt på 1191 m.o.h. Det er nå fast fjell som stikker frem fra isen, etter at toppen var dekket av is inntil for få år siden. Langs Øksfjorden er det mange fine steder for landskapsfoto, og jeg benyttet en svært lang ventetid på fergavgangen så godt jeg kunne frem til mørket falt på.

Se bilder

Publisert 23. februar 2018

Noen kilometer sør for Alta finner vi Eibydalen, et vidt dalføre fylt av furuskog i den flate dalbunnen. Gjennom den går E45 (tidligere riksvei 93) mot Kautokeino. Livsnerven i dalen er Eibyelva, en del av Alta-Kautokeinovassdraget. Den starter der Trangdalselva og Vesterelva møtes, rett nedenfor den store Kløfta i Trangdalen. Eibyelva renner rolig i ganske flatt terreng frem til den møter Altaelva 17 km lengre ned. Elvas kilder finnes inne på Finnmarksvidda, langt inn i Kautokeino kommune.

Lørdag for to uker siden fulgte jeg E45 fra Alta mot Suolovuopmi, i håp om å finne vintermotiver på Finnmarksvidda. Jeg hadde også forhåpninger i Trangdalen, som passeres på veien. Det var overskyet, og lyset var ikke veldig spennende. Men langs veien fant jeg den nevnte Eibyelva, og den var dekket av tykk, blågrønn is. Vannføringen i elva så ut til å være minimal, så isen var nok dannet tidligere på vinteren. Den hvilte nå for en stor del på den tørre elvebunnen. Dermed var det duket for isfotografering, og da er det sjelden vanskelig å finne interessante bildemuligheter. På Eibyelva var det stor variasjon i isen. Det var store felt med klar is, andre områder hadde blågrønn is med luftbobler, og mange steder omsluttet isen rulleteiner i elveleiet. Jeg fant mye fint å feste på minnebrikken, så det ble en snau time på isen før turen gikk videre.

Se bilder

Publisert 21. februar 2018

Nordlyskatedralen Alta Kirke stod ferdig 2013, etter fire under bygging. Den har blitt et solid landemerke i Alta sentrum, Finnmarks største by med rundt 20000 innbyggere innenfor kommunehrensene. Kirken er kledt i titan utvendig, og tårnspiret rager 47 m over bakken. Den flotte bygningen representerer moderne arkitektur av ypperste merke. Arkitekter bak byggverket er danske Schmidt Hammer Lassen Architects, og norske Link Signatur.

I midten av februar hadde ungdomsskoleelever fra Alta laget isskulpturer under veiledning fra iskunstneren Laila Kolostyak. De nydelige kunstverkene var plassert foran inngangen til Nordlyskatedralen, og det hele var fargerikt lyssatt i den mørke tida av døgnet. Jeg overnattet tre av fire netter på turen på hotell rett ved kirka, og hadde rikelig anledning til å fotografere iskunsten. I det blå lyset før sola kom opp morgenen, var det ekstra flott. Det kunne jeg utnytte, og fant mange spennende motiver foran Nordlyskatedralen.

Se bilder

Publisert 19. februar 2018

Tida flyr, og vi har kommet til midten av februar. Dagene er blitt merkbart lengre, og det begynner å klø mer i fotofingrene. Hva er vel da mer naturlig enn å ta turen nordover, hvor dagene fortsatt er kortere enn her sør? Det finnes vel motstridende svar på det, men min grunn er enkel: Finnmark er det eneste fylket jeg aldri har besøkt vinterstid. Og det lave vinterlyset i nord frister mye mer enn bekymring for kulde, vind og ubehag.

Forrige helg bar det i vei, med fly til Alta. Jeg benytter som regel Norwegian, og deres eneste avgang landet rundt kl. 11.30. Leiebil ble hentet ut umiddelbart, for planen var å kjøre til Revsbotn på Porsangerhalvøya. Her fant jeg mange flotte geologiske formasjoner ifjor sommer, og tanken på skumrlingslys her har vært i bakhodet siden.

Bilturen gikk fra Alta og nordover langs E6. Over Sennalandet blåste vinden hardt, og med kuldegrader i lufta ble det effekten isnende. Jeg fryktet for ganske tøffe forhold ved målet, og da jeg kom fram var det ingen trøst å finne. Kulingen ulte mellom fjellformasjonene langs fjorden, og det var fryktelig kaldt. Men nå var jeg her, og måtte forsøke å gjøre det beste jeg kunne. Jeg stoppet ved Skogvika, der havet har vasket opp en haug med løse skiferheller på berget. Et fenomen jeg kun har sett her, og fikk fotografert utførlig sist august. Men nå var lyset helt annerledes, og jeg forsøkte å fange lys og landskap med kameraet. Vind med sjøsprøyt og snøføyke gjorde forholdene vanskelige, men ved å bruke kroppen som vindskjerm fikk jeg til noen brukbare bilder her denne gangen også.

Jeg forflyttet meg etter hvert noen hundre meter vestover, til Teltvika. Her var det ly å finne bak en fjellformasjon, og fotoforholdene ble med ett mye lettere. I det synkende kveldslyset fant jeg fine motiver på de vakre, glattslipte svabergene mellom rullesteinene. Det var såvisst verdt de 13-14 milene med kjøring fra Alta, men til slutt måtte jeg gi meg, og kjøre tilbake samme vei som jeg kom.

Se bilder

Publisert 14. februar 2018

"Ut på tur, aldri sur". Det er og har vært mitt livsmotto siden min egen tids morgen, og alt tyder på at det vil fortsette slik en stund til. Slik var det i 2002 også, og prosessen med digitalisering av det gamle lysbildearkivet har nå kommet til oktober dette året. Med jobben jeg hadde da var det aldri mangel på turmuligheter. I starten av måneden ble det to lange turer fra Lillesand til Trondheim, med TV-produksjon fra fotball- og ishockeykamper. Og som vanlig var det ikke snakk om å kjøre raskeste vei.

Siden vi beveger oss bakover i arkivet, starter vi med den siste av de to turene. Den gikk opp Setesdalen, og over Haukelifjell. Her ble det fotostopp da sola dukket under horisonten, og skapte noen fine stemninger i fjellet. Etter overnatting i Hardanger, bar det opp på et nytt fjell. Fjellovergangen mellom Aurlandsvangen og Lærdal i Sogn byr på fantastisk utsikt mot fjord og fjell. Høstfargene krydret fjordlandskapet, og oppe på fjellet hadde frosten islagt bekker og vann.

Bergsetbreen ligger i Krundalen, en sidedal til Jostedalen i Luster, Indre Sogn. Breen stuper ned fra platået innerst i dalen, og skaper et spektakulært brelandskap. De siste årene har Bergsetbreen smeltet mye, slik at den nå henger langt oppe i fjellsida. Men i 2002 strakk bretunga seg helt ned til dalbunnen. Et lag med rim dekket vegetasjonen, og flotte høstfarger glimtet til der sollyset traff i den dype dalen. Jeg gikk et godt stykke inn mot brefronten, men ikke helt frem. En annen brearm ligger nemlig oppe i fjellsida her, usynlig fra bunnen av dalen. Den har navnet Baklibreen. Den 27. juli 1986 gikk et ras med 250000 tonn is her, og drepte en nederlandsk familie på tre. Som om ikke det var nok, døde to dansker i en flodbølge fra den nærliggende Nigardsbreen samme dag.

Etter den fine turen i Krundalen, kjørte jeg videre over enda en fjellovergang. Sognefjellet byr på en av landets høyestliggende riksveier, og den går i spektakulært landskap mellom Breheimens og Jotunheimens stortopper. Jeg fikk oppleve et vakkert kveldslys over Skagastølstindane, Fanaråken og Smørstabbtindan. Et dryss nysnø over toppene bidro til perfekte fotoforhold. Dagen etter var det jobb i Leangen ishall, og neste dag var det tid for hjemreise. Heller ikke den gikk raskeste vei. Jeg måtte nok en gang ta et sveip gjennom Romsdalen og Sunnmørsalpane. Hjørundfjorden og Norangsdalen viste seg fra sin beste side, og ga nye høstbilder til samlinga.

Se bilder

Publisert 9. februar 2018

Kyststrøkene på Sørlandet forbindes ikke ofte med kuldegrader og snø, men det kan bli kaldt og komme store mengder hvit nedbør innimellom. Slutten av 2002 bød i alle fall på en god slump snø der jeg bodde i Lillesand. Skog og hei lå hvitt og rent idet romjula kom, og det ble skikkelig kaldt til kyststrøkene å være. Om morgenen på nyttårsaften målte man f.eks. -22,8 ved Landvik nær Grimstad, den nærmeste offisielle målestasjonen. Jeg spente på skia, og tok med kamera og stativ til Vardeheia i Olashei naturreservat, ikke langt fra hjemmet vårt rett ovenfor Lillesand sentrum. På toppen av heia møtte jeg soloppgangen, og fikk festet ett og annet brukbart motiv til filmen. Et spesielt fenomen jeg ikke har sett hverken før eller siden, var den blanke isen som dekket trær og busker på den ene siden. Det var resultat av underkjølt regn fra øst, som hadde lagt seg i et tykt lag over treverk og barnåler.

På ettermiddagen var det ikke fullt så kaldt, og da tok jeg en liten tur til Kaldvell øst for byen. Her kommer Stikselva fra Grimevannet i fosser og stryk, før den renner rolig ut mot Kaldvellfjorden. Kveldssola farget den snøtunge løvskogen langs elva, og også her var det mulig å finne gode fotomotiver. Det var i alle fall fint å få foreviget et heller sjeldent vinterlandskap på de kantene av landet.

Se bilder

Publisert 5. februar 2018

Flere digitaliserte lysbilder har funnet plass i arkivet, denne gangen er det en liten serie vinterbilder fra Romsdal. Igjen handler det om bilder tatt på en jobbreise, hvor NM på ski i Molde var målet. Mesterskapet ble arrangert i slutten av januar 2003 på skianlegget ved Skaret, som ligger øverst i Årødalen rett utenfor byen. Turen til og fra gikk gjennom Romsdalen, behørig omtalt mange ganger på disse nettsidene. Men denne gangen var litt spesiell. I 2003 hadde jeg ikke vært i dalen midtvinters, og det var en ny opplevelse i det lave vinterlyset.

Trolltindan var da som nå favorittene i Romsdalen, og den januartirsdagen vi kom kjørende ned dalen hadde værgudene velsignet fjellrekka med nysnø. Både stup og tinder var tettpakket i hvitt, og sollyset som lekte i de små skydottene som drev forbi ga meg mange fine fotomotiver. Selv om jeg senere har kjørt opp og ned Romsdalen mange ganger på vinterstid, har jeg aldri sett noe lignende her. Dessverre hadde jeg ikke så mye tid til fotografering på denne turen, men det ble det et par korte stopp langs veien gjennom dalen. I løpet av mesterskapet ble det også tid til noen vinterbilder fra Skaret, i vakkert vinterlandskap med skog og snøkledte fjell.

Se bilder

Publisert 1. februar 2018

I februar 2003 kom verdenseliten i skiskyting til Holmenkollen. Jeg tilbrakte en uke i Oslo i forbindelse med TV-produksjon fra konkurransene, men fredag 14. februar var det fridag. Det var en strålende vinterdag uten en sky på himmelen over hele Østlandet, så jeg tok turen ut av byen. Med kamera, naturligvis.

Jeg kjørte vestover mot Buskerud, forbi Drammen og Hokksund. Turen gikk opp gjennom Sigdal og Eggedal, hvor den kjente Andersnatten troner over skogsbygdene. En enslig isklatrer kunne skimtes oppe i den veldige fjellveggen, i et forsøk på å klatre den såkalte "hvite stripen". En utfordring sommer som vinter. Lengre opp i dalføret, på fjellet mot Hallingdal, ligger Haglebuvatna og Flenten. Her åpenbarte det seg et vidåpent og blendene vinterlandskap, som må være et skiparadis av de sjeldne. I alle fall for de som liker "bortoverski".

I Hemsedal er det nok "nedoverski" som trekker flest besøkende, men det er nok av muligheter for de som trives best med langrennski under beina. Jeg hadde ikke med noen av delene, men det hindret meg ikke å fotografere ute på de store slettende under Skogshorn. Det mektige fjellet ligger på østsiden av Hemsedal, og rager 1728 m.o.h. Fjellet er et kjent landemerke i en vid omkrets, og med kveldssolas varme lys ble det et naturlig midtpunkt i de siste bildene fra den fine dagsutflukten. Etterpå bar det tilbake til Oslo for mer arbeid med Bjørndalen & co.

Se bilder

Publisert 29. januar 2018

Mer av mitt eldre bildemateriale har blitt digitalisert, og her er en serie fra to helt ulike skogsmiljø. Bildene stammer fra april 2003, og de første er tatt ved Hisåsen i Lillesand på Sørlandet. Her vokser krokete furuskog typisk for distriktets kystområder, på skrinn mark over knatter og knauser i et svært kupert terreng. Små og store vann fyller mange av dalsenkningene, og det varierte terrenget blir mye brukt til friluftsliv. I påsken 2003 var vi en gjeng naboer og venner som overnattet under åpen himmel på Søndre Hisåsen, eller Lillerøys som den også kalles. Det var en fin opplevelse med bålkos i fint vær. Jeg fotograferte litt av skogen rundt oss, både i kveldslyset og da sola stod opp morgenen etter.

I slutten av måneden var jeg på et par reiser til Oslo, og stoppet to ganger ved Bøkeskogen i Larvik. Her ligger Norges første offentlige friområde, gitt til byens befolknig av godseier Treschow i 1884. Nesten hundre år senere ble den vernet som landskapsvernområde med hjemmel i Naturvernloven. Skogen er i Statskogs eie, som også driver skjøtsel etter en vedtatt forvaltningsplan. Skogen skal holdes noenlunde åpen, med muligheter for ferdsel. Kommunen har anlagt gangveier, og det er fint å oppleve stemningen her en vårdag når hvitveisen blomstrer mellom de mørke bøkestammene.

Se bilder

Les flere innlegg i nyhetsarkivet fra menyen.

Tilbake til toppen